Alma har dratt på seg no uhumskheter på bakbeina i vinter. Hun har skurver – eller egentlig noe som minner om veldig tykt flass – i hovskjegget på begge bakbeina (men pussig nok ikke på den sårbare huden inne i selve kodeleddet), og det KLØR! Hun står på tre bein, og strekker halsen bakover for å få tygget på hovskjegget o_O (Ingen skal komme her og si at Alma ikke er myk altså, for hun når faktisk helt bak og står i bue for å få klødd seg.)

Antageligvis har hun fått mugg, en bakterieinfeksjon i huden. Heldigvis ser det ikke ut til at det påvirker humøret hennes, men jeg har satt i gang en kur med vasking med lactasyd og store mengder hibitane eller heliosan på smørt etterpå. Håper det hjelper, håper også at sommeren i år blir tørrere enn den i fjor, siden fukt og gjørmete innhegninger øker sjansen for mugginfeksjon.

Forøvrig fikk jeg skodd henne igjen i forrige uke – på høy tid. Det gikk 10 uker, i stedetfor de 6-8 som skoeren anbefaler *rødme* Ikke bra! Men hun hadde heldigvis ikke blitt skeiv i beina, så det gikk fint.

Det er så kjedelig om dagen, kaldt og mørkt og trist – jeg har klart å miste ALL inspirasjon til å holde på med Alma. Jeg klarer ikke inspirere meg selv til å drive bakketrening (og da er det bare dumt å prøve, jeg har null tålmodighet), jeg orker ikke ri på banen, og pga skiløyper OVER-FREAKING-ALT i skogen er vi redusert til to tur-løyper, og jeg er forferdelig lei av begge to. Det kjennes veldig meningsløst ut alt jeg gjør om dagen. Sukk. Håper det løsner og blir moro igjen bare det blir varmere i været og de hersens skiløypene smelter bort.

(Ikke at jeg har noe i mot skiløyper egentlig, men kunne de ikke begrenset seg til et par runder i skogen? Trenger de å ha løyper på ALLE stiene – som alle går mer eller mindre parallelt – slik at det ikke blir igjen NOEN stier til oss?)

Marte på stallen tar de fineste bildene!

M og jeg var på alle tiders nydelige kjøretur i dag! Svinkaldt, -19, men med kjeledresser, fleecehetter, luer, votter, tjukke sko og hvert vårt pledd holdt vi varmen i vogna. Alma fikk beholdet ullteppet sitt på under selen, og virket i godt humør der hun jogget på skogsstiene under rimdekte trær. Teppet og Alma rimet forøvrig ned, så det så en stund ut som om vi hadde en isbjørn foran vogna.

Det er så vakkert ute nå!

Hva gjør dere når det er masse masse snø ute?

Jeg drar på lange rideturer og koser meg – det tror jeg Alma gjør også. Hun får et ekstra kick når det ligger en halvmeter med puddersnø hun kan brøyte seg frem i, det er lite som slår en gallopp så snøyføyka står! Vi har vært på to kjempefine skogsturer, og jeg er så glad for at jeg har en hest som er stødig på beina! Halve tiden ser vi hverken akkurat hvor stien går eller hva som ligger under snøen, men Alma snubler nesten aldri uansett hva vi støter på. Det er ekstra trolsk i skogen når det ligger snø på alle trærne og den stien vi rir på mange ganger i uka blir helt ugjenkjennelig og fremmed med et tykt teppe med snø.

Det snør! Selv utenfor kontorvinduet mitt midt i Oslo sentrum laver det ned store, vakre filler i dag. Sånt må man da bare bli glad av? Snøen ute nå er sånn snø som Rolf Jacobsen skriver om i diktet Januar:

I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.

(Les hele diktet litt ned på denne siden.)

myk, fluffy, leken snø. Herlig! De (de altvitende DE, jeg vet ikke helt hvem de er, men de vet nok hva de snakker om) sier at snøen kanskje blir liggende til over jul også. Jeg håper det!

Kanskje blir det nok snø til at jeg kan få kjørt slede i år også? Inne i den gamle delen av låven på stallen henger det en fantastisk bjellekrans som bare skriker etter kanefart. Alt jeg trenger er noen som kan låne meg en arbeidssele – for det har jeg ikke råd til selv akkurat nå, og sleden er for tung og uhåndterlig til å trekke med travselen.

Alma fikk på seg broddsko og snøsåler i forrige uke, og ser ut til å trives i vinterværet. Skulle bare mangle forresten, kaldblods som hun er! I går var vi ute sammen med Andiamo og S på ridetur, kjempekos! Kaldt, stjerneklart, nysnø og lykkelige hester, blir det stort bedre?

All respekt til hovslagere! Snakk om folk som må være sterke, tålmodige, rolige, nøyaktige, de må ha forståelse for hestens bein og hovoppbygning og helse og bevegelser, og i tillegg ha glimrende hånd-øye-koordinasjon.

Jeg tok av skoene på Tooske på stallen i går, og i dag er jeg megastøl! o_O Etter en times tid hvor jeg ikke bare holdt hoven oppe, men tidvis også holdt hele vekta til hesten, så merkes det i låra!

Ta av sko er i utgangspunktet greit nok, rett ut taggene på siden og jobb med tang på skoen til du får ut nok av spikeren til å dra den ut. (Trikset er: dra i skoen til spikeren kommer litt ut, bank skoen inntil igjen – og vips har du nok ute til å få et godt tak i spikeren med tanga.) Rinse and repeat. Skoen er nemlig festet med spiker slått inn fra undersiden av hoven, gjennom hovveggen på siden, deretter bøyd nedtil og klippet av.

Vel, greit nok. Sånn med unntak av at skoen selvfølgelig er festet GODT for at den ikke skal falle av og at taggene på siden som regel er bøyd svært pent inntil og klippet tett, slik at når du står der med hestebeinet klemt mellom låra og hodet opp ned er det ikke så enkelt å få lirket verktøyet inntil taggen og banket løs med hammer.

Når hesten i tillegg overhodet ikke er samarbeidsvillig, og tilkjennegjør dette med å legge ALL sin vekt på det beinet du står og holder – da har du et problem.

Men det gikk, jeg brukte fryktelig lang tid på den første skoen før jeg fikk inn teknikken igjen, og måtte sette ned foten til Tooske litt for ofte før K kom og sa at jeg måtte bare være streng med henne – med eierens tillatelse kunne jeg dermed boffe til Tooske når hun forsøkte å ta et steg med meg som protese, og dermed gikk alt så meget bedre.

Det er litt gøy å få til sånne ting også! Jeg har en gang også lært hvordan man slår inn en sko, men synes det er alt for skummelt å banke inn spikere på egenhånd – dra dem ut er liksom greit nok…

Som min bror så sarkastisk påpekte har jeg kanskje blogget LITT vel overfladisk og uinteressant de siste ukene. Neglelakk og hest og dill og lite man faktisk kan sette tenna i. Det kommer seg nok etterhvert skal dere se!

Men før den tid – se! Jeg har kjøpt nye solbriller, med styrke! Nå kan jeg også ha på meg solbriller og kjøre bil

Og så har jeg hatt stallen to helger ganske tett på hverandre, slitsomt, men koselig

Noen som vil ha en shettis forresten? Kikki Dior blir til salgs om ikke alt for lenge, og kanskje mammaen også, Michelle:

Alma har satt noe voldsomt til vinterpels allerede. Hun blir svett av ingenting, klør veldig, og er generelt irritabel – så i dag gikk vi sammen, M og E og jeg (alle jentene) og fikk barbert Almingsen!

Jeg var veldig spent på forhånd, hun var ikke særlig fornøyd med meg sist jeg barberte (to år siden sist). Barbermaskina vi bruker er av monsterutgaven, ordentlig tohåndsmaskin, og bråker som et UVÆR. Nesten så man bør vurdere hørselvern når man holder på. Men alt skal prøves, så vi tjoret henne fast i vaskeboksen (F har fått opp ordentlig solide fester i veggen der), og gikk i gang. Og det gikk sjokkerende bra! Hun lurte litt på hva vi holdt på med, men var egentlig mest opptatt av å komme seg tilbake til middagsmaten – den der brummende og vibrerende dingsen var da ikke noe å bry seg med.

Det er ikke bare bare å barbere en teddybjørnpelset hest når man ikke er vant til å barbere store ting fra før, så det ble litt flekker og striper og helligdager, men alt i alt er vi svært fornøyd med resultatet. (Om et par uker har pelsen vokst nok ut igjen til at stripene våre ikke synes alikevel ) Alma er mørkebrun, nesten svart med gyldne stikkhår når hun har vinterpels, men som nybarbert ble hun sølvgrå! Vi ble positivt overrasket over hvor blank hun faktisk er. NYDELIG!

Til slutt var det en flere kilo lettere hest som gikk fornøyd i boksen med ulldekken på, og nesten en full trillebår med pels igjen på gulvet. Det tok oss godt over en time, men vi er fornøyd! Visst ble hun pen?

Vi hadde besøk av en vennefamilie for noen uker siden, og tok med den lille prinsessa deres på ridetur. Snille Nora på stallen lånte bort Geo, og Hedda fikk en alle tiders ridetur over jordene!

Først måtte vi jo stelle, Hedda er 3 år, men kjempeflink i stallen altså:

Deretter bar det ut på tur – Hedda har aldri vært på en hest annet enn gyngehesten sin før, men jeg synes hun satt kjempefint! Ingen ting i veien med balansen der i gården:

Det virker som om Alma hadde en god sommer, hun har kommet hjem igjen strålende fornøyd og i godt humør. Hun topper i ørene og humrer på meg om jeg roper på henne i innhegninga, hun jogger gjerne langsomt ved siden av Nynke – og finner seg glatt i økt trav bak både Baus og Nynke! Lillegullet som før stresset seg opp bare vi tenkte på å trave bak noen, nå trenger jeg knapt holde i tøylene.

Gallopp sammen med andre er fortsatt en utfordring, men vi kommer dit Det henger nok mest sammen med at hun synes det er så forferdelig tungt å galloppere sakte.

Bolla mi har faktisk kommet hjem fra beitet i en noe slankere form enn før hun reiste. Det har vært nok gress på beitet, så det skyldes ikke mangel på mat, men det var hemningsløst bratte bakker der – og kombinert med en ufattelig sur og grinete vallak som jaget damene våre (Alma og Nynke var på beite sammen), så har det nok blitt en del trim i sommer.

Det har skjedd en del på stallen over sommeren, vaskeboksen er satt helt i stand – med varmtvannstank, så sist helg hadde M og jeg storvask! Almingsen ble shamponert og vasket etter alle kunstens regler. Hun har så vidt begynt å sette  vinterpels, og ble utrolig myk og fluffy og skinnende vakker etter vasken.

I tillegg har vi fått inn to nye hester og eiere!

Baus er en kaldblods vallak  (wooo! så er vi ikke helt alene blant frisere og andre jålehester ). Baus går i fjellet som turhest om sommeren, mens resten av året står han på for hos N. Som eneste store gutten på stallen får han selvfølgelig sin del av oppmerksomheten fra damene våre. G, N og jeg har vært på en del nydelige skogturer de siste ukene, og de tre hestene (Nynke, Baus og Alma) går fantastisk godt sammen. Ingen sure miner, ingen som stresser. Baus vil gjerne gå fremst, og Alma og Nynke er i grunnen happy med å få gå bak og se på den lekre rumpa hans (de er altså litt forelsket i ham begge to) – men hvis noe skummelt skjer, da vil både Baus og Nynke gjerne gjemme seg i halen til Alma.

Kira er en anglo-araber på fem år, jeg har ikke fått snakket så mye med eieren hennes enda, men både hun og Kira virker kjempehyggelige. Deilig med sånne koselige tilskudd i stallen!

Og til sist kan jeg jo nevne at jeg har fått enda en fòr-rytter til Alma. E er 13 og bor på Borgen, hun og mammaen var innom stallen en dag og lurte på om ikke E kunne få lov til å bare stelle litt for en hest sånn et par dager i uka, for hun har holdt på med en hest ute på Gjerdrum, men 20 min reisevei er litt langt på ettermiddagene sånn. Jeg har jo M to dager i uka, men E var utrolig flink med Alma når jeg hadde henne på besøk, at jeg måtte bare si ja. Jeg vet jo veldig godt hva det har betydd for meg at IH fra gamlestallen tok inn meg og Silje når vi var 13 Så nå har jeg fri fra hest mandag, onsdag og fredag. E er tøffest ever, og håndterer Alma helt glimrende, selv når hun girer seg opp – og i tillegg er hun hjelpsomheten selv, og tar gjerne foringer og annet som måtte trenges på stallen. Jeg tror alle staller trenger sånne jenter – flinke og blide og hjelpsomme

Bildet under er fra mai, Marte Y. Hoff på stallen har tatt det – er det ikke kjempefint?

Hestene har en låve de kan gå inn i (med masse halm på gulvet), tilgang til masse gress, en åpen slette og skyggefulle trær, og masse bratte bakker så de får litt trim i ferien også!