Category: Hester

Ro i sjelen

Det er noe nesten magisk med det å dra ut på ridetur i skogen. Det er ingen ting i verden som får meg til å føle meg så … så sentrert i meg selv, så balansert og riktig.

Hester er flokkdyr, de er mestere i å lese kroppsspråk, holdninger og spenninger – og er du sur eller ute av lage kan du være sikker på at hesten merker det. Nybegynnere i stallen lærer seg å bevisst stresse ned og slappe av i kroppen – når man har holdt på noen år (26 i mitt tilfelle) blir det etterhvert automatisk.

Det er ikke bare mens du er på gulvet og hesten kan se deg at kommunikasjonen via kroppspråk er viktig, det samme gjelder etter at man har steget opp og lagt ut på tur. Hver spenning og ubalanse i min kropp plukkes opp av hesten, og vil gi utslag på henne. Det skjer noe i kroppen min etter noen minutter i salen, den tar over kommunikasjonen med hesten uten å trenge noen innblanding av hjernen, å ri er like naturlig for meg som å gå eller løpe, og det kjennes utrolig godt å bare la kroppen gjøre sin greie og oppleve samspillet meg og hesten på den måten. Jeg kan la tankene vandre, passe på eventuelle farlige ting som måtte dukke opp (store steiner, traktorer eller kalkuner for å nevne noe…) og ellers bare oppleve skogen.

Å tenke på jobb, eller at man burde ha vasket vinduer, eller hvordan man føler at man ikke strekker til på jobben, eller noe som helst som er negativt går rett og slett ikke an på ridetur. Det nærmeste jeg kommer negative tanker mens jeg holder på med hesten er hvis hesten er i kranglete humør, men alt annet enn meg, hesten og omgivelsene må vike.

Ro i sjelen.

Vannskrekk

Jeg har så smått begynt å ri igjen, jeg har fått en fin hest på for to ganger i uka – en veldig snill og kul varmblods som står på samme stall som Alma sto på. Han er ganske sprek og våken, men lett kontrollerbar og veldig grei å holde på med. For det meste!

I går klarte jeg å ri meg fast i skogen – for første gang!

Hesten er ikke nevneverdig glad i vanndammer, og vi hadde god jogg langs en skogsbilvei med litt hump og dump – og på et strekke der var det kanskje 5 cm med vann skjult av litt gress. Vi kom halvveis uti dammen før han skjønte hva som skjedde og kastet seg fremover for å komme ut av det. Problemet var at nå var han obs på vann, og på den andre siden av kulen var det mer av dette ekle våte, noe han ABSOLUTT ikke skulle ut i! Vel vitende om at resten av veien besto av flere dammer fant jeg ut at det nok var best å snu.

Problemet var jo at han skulle definitivt ikke ut i den dammen vi allerede hadde krysset heller… Så der sto vi da, og kom hverken frem eller tilbake, ikke fikk vi gått rundt heller, da skogen var for tett på begge sider. Jeg prøvde alle triks i boka, godsnakking, lirking, bestemt beskjed om å gå frem, et ordentlig kakk med hælene, et rapp med tøylene på skulderen og et brøl som trolig skremte all elg i 2 mils radius, men han gikk bare små sirkler på den vannomringede haugen og skalv av frykt… Til slutt hoppet jeg av og forsøkte å leie ham over dammen (vannet gikk så vidt over skotuppene mine, dypere var det ikke), men NEI dah. Han satte seg helt ned på hasene når jeg forsøkte å føre ham framover.

Etter et drøyt kvarter hvor jeg etterhvert ble relativt varm under hjelmen var det blitt såpass mørkt, og vi hadde strevet så lenge, at han ga opp kampen, og KASTET seg over dammen så jeg måtte hoppe til sides for ikke å bli trampet ned. Men vi kom oss jo hjem til slutt…

Å selge en bestevenn

Jeg har sloss lenge med tanken om å selge Alma, og selv om det kjennes som en lettelse nå som beslutningen er fattet, er det ikke en morsom avgjørelse å ta.

Hvordan kan jeg selge bestevennen min gjennom flere år? Hvordan kan jeg forsikre meg om at hun får det bra? Hvordan kan jeg få formidlet alt jeg vet om madammen min til en ny eier som kanskje aldri har møtt henne før? Få fortalt om favorittsteder å bli klødd på, om vaner og rutiner, om særheter med tanke på utstyr og trening og humør. Om ting man må passe på og ting man kan se frem til.

Alma fortjener å komme til noen som kan og vil bruke henne. For det er det det kommer tilbake til. Jeg har ikke tid eller energi lenger, det er så mye som foregår, så mye jeg gjerne skulle vært med på – og så mye jeg må være med på. Jobben tar tid og krefter – og jeg har det kjempegøy med oppgavene mine der. Når det å måtte dra i stallen blir et ork, noe som MÅ gjøres, da er bærer det galt av sted. Jeg har alt for lite tid å gi Alma, og Alma er en dame som trenger masse trim og utfordringer for å være i godt humør.

Et alternativ er selvfølgelig å se etter nok en forrytter, og kutte ned min egen tid i stallen med enda flere dager – men da er spørsmålet hvorfor jeg skal sitte med en hest jeg ikke bruker selv…

Såh. Om noen kjenner et hyggelig hestemenneske, helst med litt erfaring med travere og kaldblods, som er snill, men tydelig og rettferdig – og en anelse tøff i trynet – da har jeg en fantastisk dame til salgs. Ser jeg at hun er sikret et godt hjem blir prisen mest symbolsk, med mulighet til å få med alt av utstyr. Dere som har lest bloggen vet jo om våre opp- og nedturer, men i det siste har det vært bare oppturer – husk å raspe tenner, vi hadde en periode med krangling i fjor vår som forsvant helt idet hun fikk fikset tennene. Hun er utrolig til å ta seg frem i skog og mark, og kjørehest deluxe – høye og lave drag. Hun er en engel å håndtere, snill med skoer, går rett på henger, ikke noe tull. Ingen skader eller problemer utover kulen på haka som er røntget og fullstendig ufarlig (skjemmer bare utseendet ^^) og litt mugg på bakkodene i vinter (det er borte nå, og hun så ikke ut til å la seg plage av det).

Hun trenger jevnlig bruk, og fortjener å få stå sammen med hestevenner 🙂

alma_snogallopp

vinteralma09_1

almaisol

Ishest

Du vet det er møkkavær når du tar inn hesten og det henger istapper fra kanten på dekkenet! (Skjønt, den harde vinden og snøen som kommer piskende sidelengs burde kanskje tipset deg om værstatusen en stund før du tar inn hesten…)
Lørdagen bragte med seg enda et massivt snøfall hos oss, kombinert med en heftig vind som lagde noen solide fonner på tak og gårdsplasser. Søteste E våget seg ut i uværet sammen med meg, og vi tok ut Alma på tur med vogna.
Bilturen til stallen var nesten det skumleste, for det tok lang tid på lørdag før det gikk noen plog såpass langt ut på landet som vi holder til, og med fonner og vinddrev over veien var det bare å kjøre etter merkepinnene og håpe det beste!
Alma var ikke i det beste humøret når vi hentet henne inn, men det bedret seg faktisk så fort vi kom oss ut – den damen elsker å trene! Vi kjørte ut langs veien, med nydelig snøføre som bare ba om en god travøkt. Det gikk fint på tur bort fra stallen, med vinden i ryggen, men så fort vi snudde og skulle hjem igjen fikk vi et problem! Vi klarte ikke holde øynene åpne! Snøen pisket i ansiktet og klabbet igjen øynene. Vi byttet på å holde tømmene og å plukke isklumper fra øyevippene. Selvfølgelig møtte vi plogen også – noe Alma IKKE er spesielt glad for – men det gikk overraskende bra, gutta som kjører ute hos oss er forståelsesfulle og stopper opp så vi får kjørt forbi.
Etter endt stalløkt (og en nesten-fastkjøring på gårdsplassen hos E) var det ut og måke. Og måke og måke og måke. 30 cm nysnø… Nå bør det helst ikke komme mer, for da får vi det ikke unna! Haugene våre er blitt enorme.

Almingsen og meg

Alma har dratt på seg no uhumskheter på bakbeina i vinter. Hun har skurver – eller egentlig noe som minner om veldig tykt flass – i hovskjegget på begge bakbeina (men pussig nok ikke på den sårbare huden inne i selve kodeleddet), og det KLØR! Hun står på tre bein, og strekker halsen bakover for å få tygget på hovskjegget o_O (Ingen skal komme her og si at Alma ikke er myk altså, for hun når faktisk helt bak og står i bue for å få klødd seg.)

Antageligvis har hun fått mugg, en bakterieinfeksjon i huden. Heldigvis ser det ikke ut til at det påvirker humøret hennes, men jeg har satt i gang en kur med vasking med lactasyd og store mengder hibitane eller heliosan på smørt etterpå. Håper det hjelper, håper også at sommeren i år blir tørrere enn den i fjor, siden fukt og gjørmete innhegninger øker sjansen for mugginfeksjon.

Forøvrig fikk jeg skodd henne igjen i forrige uke – på høy tid. Det gikk 10 uker, i stedetfor de 6-8 som skoeren anbefaler *rødme* Ikke bra! Men hun hadde heldigvis ikke blitt skeiv i beina, så det gikk fint.

Det er så kjedelig om dagen, kaldt og mørkt og trist – jeg har klart å miste ALL inspirasjon til å holde på med Alma. Jeg klarer ikke inspirere meg selv til å drive bakketrening (og da er det bare dumt å prøve, jeg har null tålmodighet), jeg orker ikke ri på banen, og pga skiløyper OVER-FREAKING-ALT i skogen er vi redusert til to tur-løyper, og jeg er forferdelig lei av begge to. Det kjennes veldig meningsløst ut alt jeg gjør om dagen. Sukk. Håper det løsner og blir moro igjen bare det blir varmere i været og de hersens skiløypene smelter bort.

(Ikke at jeg har noe i mot skiløyper egentlig, men kunne de ikke begrenset seg til et par runder i skogen? Trenger de å ha løyper på ALLE stiene – som alle går mer eller mindre parallelt – slik at det ikke blir igjen NOEN stier til oss?)

Bli med på kjøretur

M og jeg var på alle tiders nydelige kjøretur i dag! Svinkaldt, -19, men med kjeledresser, fleecehetter, luer, votter, tjukke sko og hvert vårt pledd holdt vi varmen i vogna. Alma fikk beholdet ullteppet sitt på under selen, og virket i godt humør der hun jogget på skogsstiene under rimdekte trær. Teppet og Alma rimet forøvrig ned, så det så en stund ut som om vi hadde en isbjørn foran vogna.

Det er så vakkert ute nå!

vinteralma09_1

vinteralma09_2

vinteralma09

vinteralma_5

vinteralma_4

vinteralma_3

Snøkos

Hva gjør dere når det er masse masse snø ute?

Jeg drar på lange rideturer og koser meg – det tror jeg Alma gjør også. Hun får et ekstra kick når det ligger en halvmeter med puddersnø hun kan brøyte seg frem i, det er lite som slår en gallopp så snøyføyka står! Vi har vært på to kjempefine skogsturer, og jeg er så glad for at jeg har en hest som er stødig på beina! Halve tiden ser vi hverken akkurat hvor stien går eller hva som ligger under snøen, men Alma snubler nesten aldri uansett hva vi støter på. Det er ekstra trolsk i skogen når det ligger snø på alle trærne og den stien vi rir på mange ganger i uka blir helt ugjenkjennelig og fremmed med et tykt teppe med snø.

alma_sno

Julevær?

Det snør! Selv utenfor kontorvinduet mitt midt i Oslo sentrum laver det ned store, vakre filler i dag. Sånt må man da bare bli glad av? Snøen ute nå er sånn snø som Rolf Jacobsen skriver om i diktet Januar:

I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.

(Les hele diktet litt ned på denne siden.)

myk, fluffy, leken snø. Herlig! De (de altvitende DE, jeg vet ikke helt hvem de er, men de vet nok hva de snakker om) sier at snøen kanskje blir liggende til over jul også. Jeg håper det!

Kanskje blir det nok snø til at jeg kan få kjørt slede i år også? Inne i den gamle delen av låven på stallen henger det en fantastisk bjellekrans som bare skriker etter kanefart. Alt jeg trenger er noen som kan låne meg en arbeidssele – for det har jeg ikke råd til selv akkurat nå, og sleden er for tung og uhåndterlig til å trekke med travselen.

Alma fikk på seg broddsko og snøsåler i forrige uke, og ser ut til å trives i vinterværet. Skulle bare mangle forresten, kaldblods som hun er! I går var vi ute sammen med Andiamo og S på ridetur, kjempekos! Kaldt, stjerneklart, nysnø og lykkelige hester, blir det stort bedre?

Hovslager

tangAll respekt til hovslagere! Snakk om folk som må være sterke, tålmodige, rolige, nøyaktige, de må ha forståelse for hestens bein og hovoppbygning og helse og bevegelser, og i tillegg ha glimrende hånd-øye-koordinasjon.

Jeg tok av skoene på Tooske på stallen i går, og i dag er jeg megastøl! o_O Etter en times tid hvor jeg ikke bare holdt hoven oppe, men tidvis også holdt hele vekta til hesten, så merkes det i låra!

Ta av sko er i utgangspunktet greit nok, rett ut taggene på siden og jobb med tang på skoen til du får ut nok av spikeren til å dra den ut. (Trikset er: dra i skoen til spikeren kommer litt ut, bank skoen inntil igjen – og vips har du nok ute til å få et godt tak i spikeren med tanga.) Rinse and repeat. Skoen er nemlig festet med spiker slått inn fra undersiden av hoven, gjennom hovveggen på siden, deretter bøyd nedtil og klippet av.

Vel, greit nok. Sånn med unntak av at skoen selvfølgelig er festet GODT for at den ikke skal falle av og at taggene på siden som regel er bøyd svært pent inntil og klippet tett, slik at når du står der med hestebeinet klemt mellom låra og hodet opp ned er det ikke så enkelt å få lirket verktøyet inntil taggen og banket løs med hammer.

Når hesten i tillegg overhodet ikke er samarbeidsvillig, og tilkjennegjør dette med å legge ALL sin vekt på det beinet du står og holder – da har du et problem.

Men det gikk, jeg brukte fryktelig lang tid på den første skoen før jeg fikk inn teknikken igjen, og måtte sette ned foten til Tooske litt for ofte før K kom og sa at jeg måtte bare være streng med henne – med eierens tillatelse kunne jeg dermed boffe til Tooske når hun forsøkte å ta et steg med meg som protese, og dermed gikk alt så meget bedre.

Det er litt gøy å få til sånne ting også! Jeg har en gang også lært hvordan man slår inn en sko, men synes det er alt for skummelt å banke inn spikere på egenhånd – dra dem ut er liksom greit nok…

Jeg, en babe-blogger

Som min bror så sarkastisk påpekte har jeg kanskje blogget LITT vel overfladisk og uinteressant de siste ukene. Neglelakk og hest og dill og lite man faktisk kan sette tenna i. Det kommer seg nok etterhvert skal dere se!

Men før den tid – se! Jeg har kjøpt nye solbriller, med styrke! Nå kan jeg også ha på meg solbriller og kjøre bil 😉

Og så har jeg hatt stallen to helger ganske tett på hverandre, slitsomt, men koselig 🙂

Noen som vil ha en shettis forresten? Kikki Dior blir til salgs om ikke alt for lenge, og kanskje mammaen også, Michelle:

Nybarbert

Alma har satt noe voldsomt til vinterpels allerede. Hun blir svett av ingenting, klør veldig, og er generelt irritabel – så i dag gikk vi sammen, M og E og jeg (alle jentene) og fikk barbert Almingsen!

Jeg var veldig spent på forhånd, hun var ikke særlig fornøyd med meg sist jeg barberte (to år siden sist). Barbermaskina vi bruker er av monsterutgaven, ordentlig tohåndsmaskin, og bråker som et UVÆR. Nesten så man bør vurdere hørselvern når man holder på. Men alt skal prøves, så vi tjoret henne fast i vaskeboksen (F har fått opp ordentlig solide fester i veggen der), og gikk i gang. Og det gikk sjokkerende bra! Hun lurte litt på hva vi holdt på med, men var egentlig mest opptatt av å komme seg tilbake til middagsmaten – den der brummende og vibrerende dingsen var da ikke noe å bry seg med.

Det er ikke bare bare å barbere en teddybjørnpelset hest når man ikke er vant til å barbere store ting fra før, så det ble litt flekker og striper og helligdager, men alt i alt er vi svært fornøyd med resultatet. (Om et par uker har pelsen vokst nok ut igjen til at stripene våre ikke synes alikevel ;)) Alma er mørkebrun, nesten svart med gyldne stikkhår når hun har vinterpels, men som nybarbert ble hun sølvgrå! Vi ble positivt overrasket over hvor blank hun faktisk er. NYDELIG!

Til slutt var det en flere kilo lettere hest som gikk fornøyd i boksen med ulldekken på, og nesten en full trillebår med pels igjen på gulvet. Det tok oss godt over en time, men vi er fornøyd! Visst ble hun pen?