L-Space

L-Space (Literary Hyperspace) er et av mine absolutte favorittkonsepter fra en av verdens store genier – Terry Pratchett. Hans påstand er at store samlinger med bøker bretter tid og rom rundt seg, og danner en (eller fler) ekstra dimensjoner. Dette har han bevist med følgende formel (frekt og freidig stjålet fra wikipedia.org):

Dette forklarer blant annet hvordan enkelte bittesmå bokhandler oppleves som langt større på innsiden enn de er på utsiden, hvor man tilsynelatende kan gå rundt hjørne etter hjørne uten å finne bakveggen, eller hvordan det er lett å gå seg vill blant hyllene i mange biblioteker. En samling med bøker som er stor nok til å brette tid og rom vil gjerne være nokså omfattende, noe som fører til at man ikke alltid forstår når man detter igjennom til L-Space – man vandrer der blant hyllene, og merker ikke overgangen. Sitat Pratchett: “[a] good bookshop is just a genteel blackhole that knows how to read.”

L-Space knytter sammen alle boksamlinger som trenger igjennom dimensjonen. I tillegg til å inneholde alle bøker som noen gang er skrevet, inneholder også L-Space bøker som vil bli skrevet, som kunne vært skrevet, og som aldri ble skrevet. Dette åpner for enorme muligheter for bruk – også misbruk. Derfor har Bibliotekarene av tid og rom strenge regler for bruk, blant annet:

“1. Silence 2. Books must be returned by the last date stamped 3. Do not interfere with the nature of causality”

For å bli Bibliotekar av tid og rom kreves en grundig opplæring. Ikke minst fordi L-Space i seg selv er et farlig sted! Man kan støte på ting som: “harmless kickstool crabs, large and heavy wandering thesauri, the .303 bookworm and the dreaded cliches, which must be avoided at all costs”.

Særlig .303 bokormen interesserer meg, den spiser seg så fort igjennom en hyllerad med bøker at den rikosjetterer fra veggene når den er igjennom.

Jeg venter stadig på at det skal bli satt opp et kurs i L-Space. Jeg er faktisk litt skuffet over at dette ikke er en videreutdanning ved bibliotekstudiet, men kan jo forstå at de ikke kan slippe inn hvem som helst.

Kosebok

Jeg begynte så tappert på Survivor av Chuck Palahniuk (han som har skrevet Fight Club – boken som ble til veldig bra film), men det tok aldri helt av. Survivor er en meget spesiell bok, egentlig akkurat slik som jeg liker det – men som akkurat nå er litt for slitsom å lese. Kort fortalt: hovedpersonen sitter helt alene i et fly han har kapret (piloten fikk hoppe ut i fallskjerm) og forteller sin historie til den svarte boksen… Og det er en rimelig “anderledes” historie, for ikke å snakke om tidvis svært grusom. Les gjerne mer selv på amazon.com

Jeg er nok inne i en liten lese-stillstand om dagen – sitter en del overtid på jobben i forbindelse med et prosjekt, mens de fleste kveldene blir tilbragt i stallen, og når jeg kommer hjem derifra er jeg som regel så sliten at litt mat, litt tv-titting og en dusj er alt jeg orker før jeg legger meg.

Etter å ha slitt litt med Survivor fant jeg ut at dette gidder jeg ikke – så den ble pent lagt på nattbordet. I stedet fant jeg frem Harry Potter and the Half-blood Prince. Kosebok! Jeg sliter alltid litt med å omstille meg til barne/ungdomsbokmodus, men når jeg klarer det er dette bare ren nytelse og avkobling.

Såh, oppsummert post: Harry Potter lest, Survivor på standby.

Mellombok

Ettersom jeg nettopp er ferdig med The Blade Itself og ikke har noen ny bok enda, har jeg funnet frem Cryptonomicon av Neal Stephenson igjen. Noen ganger leser jeg mine gamle bøker helt om igjen i mellom nye bøker, eller (som i dette tilfellet) legger fra meg mellomboken når jeg får en ny, og tar den frem igjen når jeg er ferdig med den nye. Jeg elsker Cryptonomicon, men har lest den nok ganger til å kunne ta lengre pauser i lesingen. Etter forrige posts utlegginger (tre ord om bøkene liksom) tror jeg at jeg lar Cryptonomicons innhold ligge, og nøyer meg med å anbefale den varmt 🙂

Nyårets leste bøker

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)

Altså. Siden 1. januar har jeg lest:

Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.

Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.

Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!

Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på 🙂 Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.

The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår – alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike – ofte ikke helt klare – årsaker.

I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer – et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.

En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer – disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.

Mer fantasy

Siden jeg nå var så godt i gang med fantasy må jeg bare ta med dette, Aftenposten skriver:
“Eilev Groven Myhren har brukt tre år på å oversette “Ringdrotten”. Han har latt orkene i boken prate som de gjorde i Vika i Oslo i gamle dager, mens Hobbiter snakker dialekt fra Ål i Hallingdal.”

Resten av artikkelen finner du her: http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1572125.ece

Irritasjon

Jeg blir smågal av alle de som nå er “eksperter” på fantasy-genren etter å ha sett Lord of the Rings og Harry Potter-filmene, og kanskje også lest bøkene. Disse folkene sitter nå og dømmer nye forsøk på fantasy som plagiater og simple forsøk på å tjene penger. Dagens irritasjonsmoment er filmanmeldelsene av Eragon, og kommentarer laget av lesere til disse anmeldelsene.

Hovedpunktene mot Eragon er som før nevnt at det er en LOTR rip-off, uten at jeg helt får hode og hale på sammenligningen. Hvis jeg skulle sammelignet Eragon med noe som helst blir det nok The Belgariad av Eddings – hvor særlig starten av historien har mange likhetstrekk. Man kan også finne likheter i Wheel of Time av Jordan, og Sword of Truth av Goodkind. Og hva så om Eragon ligner annen fantasy? Dette er epic fantasy slik epic fantasy-sjangeren krever det. Når man ønsker å skrive i en sjanger benytter man seg av en rekke innarbeidede genretrekk for å angi stemning og setting for historien. Å si at en ny epic fantasy er en rip-off av LOTR er det samme som å si at enhver ny krim er rip-off av all annen krim: noen blir drept, noen andre prøver å løse mysteriet – lest det før? Det betyr ikke at historien ikke kan ha sine egne twists&turns, eller at språkbruken i en krim ikke kan fange deg mer enn i en annen.

Hvilket bringer meg over til neste klagepunkt fra de som misliker Eragon, Dagbladets anmelder skriver: “Filmen er basert på ei bok skrevet av en amerikansk femtenåring – et lite eventyr i seg selv – og kanskje er det derfor historien føles mangelfull. Den etablerer ikke figurene eller historien godt nok – manglende mystifisering og dybde, er stikkordene.”

Har anmelderen lest boken? Er det boken han finner mangelfull? Eller er det filmen? Som alle vet vil enhver god bok miste mye i overføringen til lerret – det er ikke til å unngå. Selv er jeg dypt imponert over at en femtenåring har skrevet en såpass god bok. Man merker forfatterens alder når man leser boken, den er kanskje ikke der oppe blant de med lang erfaring og litteraturstudier bak seg – men med tanke på alle de tusen hyllemeter med elendig fantasy som er skrevet av voksne “seriøse” forfattere er Eragon definitivt der oppe blant de store som The Belgariad, eller Wheel of Time. Det er også morsomt å kunne føle hvordan Paolini har endret seg som forfatter underveis i skriveprosessen. Hva figurene angår, er jeg dypt uenig med anmelderen, jeg finner personene i Eragon like interessante og velkreerte som i de fleste andre bøker jeg har lest.

Til syvende og sist: hvorfor får voksne filmanmeldere lov til å hovent kritisere bøker og film laget FOR ungdom, i dette tilfellet her også AV en ungdom? Boken har solgt enormt, og har også fått Quill book awards 2006 – en pris for ungdomsbøker, hvor utvalget gjøres av ungdommer.

Selv satte jeg stor pris på boken, jeg måtte ikke anstrenge meg for å overse dårlig språk eller store hull i historien (som ofte kan være tilfelle) – og om filmen har fanget bare litt av det fantastiske som er mellom en dragerytter og hans drage, da er filmen verdt å se 🙂

Jatta, jeg vet, en survepost som de færreste kommer til å gidde å lese igjennom, men nå har jeg iallefall fått det ut av systemet!

Om Nurk og Knøtt og hus på skarlagensrøde sletter

Ok. Det er noen barnebøker som skiller seg ut.

Hansens bok om Huset på den skarlagensrøde sletten
En bok som gjør meg lykkeligtrist hver gang jeg leser den.

Tove Janssons bok om Knøttet og Nurket:
Hvem kan IKKE forelske seg i en slik bok? Særlig ikke etter å ha lest om hvordan små Knøtt blir modige når de treffer enda mindre Nurk som trenger å forsvares.

”Det var en gang et lite knøtt som bodde
i skogen, helt alene med seg selv.
Han var nok langt mer ensom enn han trodde.
Han tente alle lys når det ble kveld,
Og tullet seg i dyner og i pledd
Og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn;
Langt borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn,
Og dørene ble stengt, og lamper brant i nattens dyp
Hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttet ved å si ham at især
Om natten blir det nifse verre enn det er.”

Barnebokminner

Ser det har gikk en liten meme om favorittbarnebøker for en tid tilbake. Selv har jeg lest enorme mengder barnebøker som alle har festet seg i minnet:

* de som trolig har formet lesingen min slik den er i dag (Narnia, Skogland, Azur, Mizt, Tanz, Zalt, Bente Lohnes bøker om Julia, heksen Isabella, Den lille vampyren – for å nevne noen)
* enorme mengder hestebøker (Pennyklubben, Britta og Silver, Ponnygjengen, Den svarte hingsten, Lindabøkene ++)
* alle mulige gamle pike- og guttebøker (GGP, GGG, Puk, Ina osv)
* detektivbøker (Bobseybarna, Frøken detektiv, Hardyguttene, Mesterdetektiven Blomkvist)
* alt annet

Når jeg tenker meg om har jeg i grunnen gode barnebokminner fra nesten hele barnebokavdelingen på Hamar folkebibliotek (samt magasinet). Det er ikke mulig å velge, og å ramse opp alle her er umulig.

Jeg var nok en ufattelig usosial unge. Jeg skrev ned alle bøkene jeg hadde med hjem etter hver tur på biblioteket, for å være sikker på å levere alle – og har dermed fått dokumentert at jeg i tre-fire år leste minimum 20 bøker i uka. Mange av dem har nok vært fyllstoff som har forsvunnet ut av hodet, men veldig mange har vært gode leseopplevelser som jeg fortsatt har med meg helt eller delvis i dag.