Category: Bøker

Sist leste

Etter en kjapp opptelling viser det seg at lesenivået mitt nok har vært noe labert så langt i år. Det henger nok sammen med hesten – Alma tar både tiden og pengene mine. Jeg leser gladelig om igjen bøker som står i hylla, men det går som regel litt saktere unna enn med nye, spennende saker.

Jeg er oppe i 22 bøker og en håndfull graphic novels som jeg forsåvidt ikke har blogget om… Jeg har nemlig lest omigjen Transmetroplitan, Fables, Y the last man og Bone – herlig, herlig, herlig.

En positiv ting er at det så langt i år bare er en bok jeg har lagt fra meg før den var ferdig.

Bøker lest siden sist:

Stardust / Neil Gaiman (Måtte jo lese boka om igjen før filmen kommer!)

Revelation space / Alastair Reynolds
Redemption Ark / Alastair Reynolds
Absolution gap / Alastair Reynolds
Deilige space operaen! Herlig innfløkt, med passe mengder science og passe mengder fiction – og en veldig spennende teori om intelligens i universet!

Fantasy

Jeg ser at ganske mange er innom irritasjonsposten hvor jeg skrev en forsvarstale for Eragon – og litt for fantasy generelt. Derfor vil jeg bare si at jeg er ekstremt kresen når det gjelder “vanlig” fantasy. Jeg leste store mengder av det i en periode, og gikk så lei. Særlig av de “store” forfatterne som tilsynelatende ikke kan å gi seg mens leken er god. Både Goodkind (Sword of Truth) og Jordan (Wheel of time) kunne ha avsluttet seriene sine for tre/fire bøker siden og heller startet nye serier i stedet for å stadig skrive inn fler personer. Begge to har ideer nok til tre/fire serier, og det blir for mye kaos å klemme alt inn i en og samme serie. Når det gjelder Jordan virket det en tid som om han bare skrev for å selge – ettersom halve fantasy-verdenen ventet i åndeløs spenning og kjøpte boka samma hvor lite som faktisk skjedde i den.

Bare så det er sagt. Jeg liker NOE fantasy (sær, anderledes fantasy helst), og misliker resten. Men jeg har lest så mye fantasy at jeg føler meg berettiget til å uttale meg om det – i motsetning til de fleste avis-skribenter som tror de vet noe etter å ha lest LOTR og Harry Potter 🙂

Lesetips

Kan noen gi meg litt inspirasjon til bokinnkjøp? Jeg har hatt uflaks og ikke truffet på Thomas på Outland de siste gangene jeg har vært innom (han kan smaken min inn og ut og finner alltid noe snacks til meg). I tillegg er jeg litt sjanger-lei og usikker på hva jeg egentlig vil lese…

Jeg er solid lei av alt som heter epic fantasy (vel, unntak finnes, jeg venter i åndeløs spenning på neste bok av Martin!) etter at jeg leste meg trøtt på Jordan og Goodkind. Begge seriene startet glitrende, men sporet så av, og kunne imo blitt avsluttet for tre/fire bøker siden. Jeg leser fortsatt Eddings om igjen som kosebøker, men det er ikke fullstendig hurra lenger. (Hvis noen vil ha en inngang til fantasy så prøv Eddings! Lettlest, fengende og koselig.)

Jeg ønsker meg urban fantasy eller fantasy noir – gjerne noe skrekk, jeg leser en Clive Barker bk akkurat nå som faktisk ser veldig lovende ut. Eller enda bedre deepspace sci-fi eller cyber punk! Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde lest Snow Crash av Stephenson, slik at jeg kunne lese den om igjen for første gang. Sitter og venter på at Reynolds og Hamilton skal komme med noe nytt, men det ser ut til å ta litt tid (den siste til Reynolds var forøvrig ikke no’ særlig…) China Mieville har jeg gitt opp helt. *sukk* Eller kanskje Tad Williams kunne skrevet en ny cyber greie ala Otherworld!

Påskelitteraturen

I påsken rakk jeg å rote meg igjennom tre bøker – en mellomseriøs og morsom fantasykrim/mafia-greie, en veldig lett fantasychicklitt, og en stor og mørk og omfattende sci-fi. Alle anbefales!

The book of Jhereg / Steven Brust
Perfekt påskelesestoff! Jeg har lest den mange ganger, og blir ikke lei. Vlad Taltos er en leiemorder og jobber seg opp i systemet i en mafiainfestert by. Han er en “easterner” – et menneske – men bor i Adrilanka hvor befolkningen er … noe annet. Stilen er av typen Dick Tracy, mafialitteratur og hardcore detektivhistorier – i fantasysetting, og med en herlig humor som krydder. Anbefales på det varmeste.

Sing the four quarters / Tanya Huff
Min favoritt fantasychicklitt forfatterinne! (Ok, sidestilt med Anne McAffrey da.) Dette er bøkene du leser på ferie, når du vil bare koble ut og nyte, eller når du er i girlygirly-modus. Boken inneholder veldig kule ideer om naturelementer som reagerer på bardenes musikk, herlig vennskap, uvennskap, gjenforeninger, spenning og kjærlighet. Alt skrevet i en lett og morsom tone. Hvis du vil ha noe som er ENDA mer chicklitt kan du lese Summon the keeper av samme forfatter. Anbefaler forøvrig også Blood-serien hennes 🙂

Perdido Street Station / China Mieville
Jeg ELSKER Perdido Street Station! Det er en litt ubestemmelig sci-fi/fantasy-bok av mørkeste slag. Tidvis grusom, alltid fascinerende. Hovedpersonen er en vitenskapsmann som delvis benytter seg av New Crobuzons korrupsjon og underverden for å komme videre i sin forskning. Mens han jobber på et prosjekt slipper han tilfeldigvis løs en ekstremt negativ kraft, og byen holder på å gå under… Og det er bare en liten bit av alt det fantastiske som skjer i Perdido Street Station. MÅ leses!

Om China Mieville og skuffelser

Skuffet igjen! Un Lun Dun / China Mieville

Jeg våget å ha forhåpninger til UnLunDun, men de ble desverre ikke innfridd. Mannen som har skrevet de aldeles geniale Perdido street station og The Scar har nok nådd et punkt hvor han enten ikke helt vet hva han vil – eller han vil for mye. Mitt inntrykk er iallefall at han i Iron Council prøver for hardt å få frem sine egne standpunkt. Der han i Perdido street station og The Scar halveis skjuler sine egne meninger, og bruker det herlig mørke og en anelse groteske med stor suksess overdriver han begge deler i Iron Council, og ender opp med en smørje som hverken er interessant på overflaten som en ren historie eller som tankepåfyll.

I UnLunDun virker han vimsete og ubestemt – nærmest som om han selv har innsett at han har buttet i veggen med de komplekse og mørke historiene og prøver å koble ut med litt lettere skrivning. UnLunDun er en barne/ungdomsbok, men den gir et veldig halvveis inntrykk. Jeg fikk aldri noe forhold til hovedpersonene, og bi-personer kommer og går uten at det blir gjort noe mer ut av dem. Det hjelper heller ikke at jeg føler jeg har lest nesten alt i historien fra før.

Flyvende buss? Veldig Harry Pottersk. Personifisering av ting? Også Pottersk (ok, så er den lille, tomme melkekartongen som oppfører seg som en hvalp ganske søt, men ikke søt nok til å redde historien). Hovedpersonene detter igjennom det ytre laget i verden og ned på den søplete, møkkete, mørke undersiden som er fylt av merkelige vesener? Lest det i Neverwhere og også i Mievilles egen bok Rat King. Og Rat King fungerte langt, langt bedre enn UnLunDun.

Jeg har ikke klart å lese ferdig hverken UnLunDun eller Iron Council. Iron Council kommer til å bli med meg på hytta i påsken, så får jeg se om et halvt års pause er nok til å komme igjennom resten av den.

Leseoppdatering

Before they are hanged / Joe Abercrombie. The first law: book two. (Den første boken var The blade itself, tidligere omblogget.)

Til å være en bok hvor ikke så veldig mye skjer, er den overraskende god. Dette er en ganske typisk andrebok i en epic fantasy-serie: våre tapre helter er ute på reise. Og de er delt inn i mange små grupper. Og de reiser og de reiser og de reiser.

Historien har ikke den største utviklingen – det vi fikk starten på i forrige bok fortsetter i grunnen uten noen større endring: De snørrhovne folkene fra midt-i-mellom-landene (en sivilisasjon som er veldig, veldig vestlig i holdninger og utvikling) får seg opptil flere trøkk i nesa og de barbariske folkene fra nord og de arabisk-lignende landene i sør tar seg til rette. Det dukker opp noen fler demoner, en prins dør (velfortjent), vi får vite litt mer om demonene og om kampen mellom gudene og deres lærlinger som førte til at demonene ble sluppet inn i denne verdenen, de dyriske Shankaene viser seg å være mer spredd enn først antatt (selv om de vestlige fortsatt ikke tror på dem), og bortskjemte adelsmenn viser seg å ikke være spesielt gode hærførere. Vi får høre mer om nesten alle hovedpersonene, selv om jeg savnet å få en mer utvidet historie om Adele. Intrigene vokser og vil tilsynelatende ingen ende ta – adelsmenn er mer ute etter hverandre enn å faktisk se hva som foregår.

Som sagt – det skjer ikke så veldig mye nytt i forhold til forrige bok, men alikevel ble jeg helt fengslet (og jeg liker egentlig ikke epic fantasy om dagen, jeg foretrekker sci-fi eller fantasy noir).

Tegneserie

Litt usikker på hva sist leste bør kalles, men jeg setter den opp under “leste bøker”:
Den tegnede utgaven av Neverwhere av Neil Gaiman.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes. Jeg er veldig glad i boken (jeg foretrekker den fremfor Stardust) og har lest den mange ganger, men alikevel klarte tegneserien til en viss grad å forvirre meg. Jeg synes den hoppet for mye, og klarte ikke helt å henge med i svingene. Kanskje det skyldes AT jeg har lest boken? Det kan jo hende at jeg ventet på samtaler og hendelser som nødvendigvis ikke fikk plass i tegneserien, og derfor mistet tråden? Noen som har lest tegneserien uten å ha lest boken, og har en mening?

Discworld re-read

Helgens lesestoff:

Thief of Time / Terry Pratchett
Sourcery / Terry Pratchett

Jeg er nok etterhvert blitt stadig mer fan av Pratchetts senere bøker. En periode sverget jeg til “mellombøkene” – som Jingo, Small Gods og Moving Pictures, men i det siste har jeg hatt vel så mye sansen for de aller siste, som Monster Regiment, Going Postal og Thud!.

Thief of Time har jeg egentlig ikke så mange meninger om. Det er kanskje en av de mindre interessante bøkene i serien for meg. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Sourcery er en av de aller første bøkene, og selv om Pratchett deler ut rikelig med sleivspark til det samfunnet vi lever i, er parodien på annen fantasy og heltelitteratur den mest fremtredende. Man må kikke litt nøyere etter for å få øye på parallellene. En absolutt fornøyelig bok, men den krever litt mindre av meg. Det viste seg å være en fulltreffer som hyttelitteratur 🙂

Bok-meme/tag/ting

Tagget av Stine

1) Hvor mange bøker eier du?
Hum. Si det? Og akkurat nå er hyllemeter litt vanskelig også, siden det er stablet to i dybden, og noen oppover og noen sidelengs og i det hele tatt bøker litt over alt… Jeg vil anslå et sted mellom 17 og 18 hyllemeter med bøker. Bunker med tegneserier da ikke regnet med. Og heller ikke barnebøkene som står i hylla hos mor og far, det er vel kanskje 2-3 til.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
British summertime / Paul Cornell (ikke å anbefale). Litt lite penger har ført til litt labert bokinnkjøp etter jul. Håper å få fikset på det i løpet av uka! *planlegge tur til godtebutikken (Outland)*

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Sourcerer / Terry Pratchett

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Bare fem? Hmmmmmm… Med eller uten barnebøker? Tells serier som EN hvis jeg har lest hele serien mange ganger? Jeg klarer ikke velge noen – plukk og velg selv fra listen under:

Kher Sush, Minotarus og Pinocchio papirene / Tor Åge Bringsværd
Skogland og Huset på den skarlagensrøde sletten / Thore Hansen
Serien om bibliotekskipet Alexandria / Jon Bing
American gods / Neil Gaiman
Jingo og Small Gods / Terry Pratchett
Mummitrollbøkene / Tove Jansson – særlig boken om mummipappa. Disse kan GJERNE leses om igjen som voksen.

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg
Olava og Snuppelura

Thud!

Jeg har så smått begynt på (nok en) igjen-lesning av Discworld av Terry Pratchett. Jeg startet med en av de siste – Thud!

Pratchet er i mine øyne en av dagens aller største forfattere. Hans stil endres stadig, fra de tidlige bøkenes rene parodier på fantasy ispedd samfunnssatire, til dagens nesten direkte paralleller og alvorlige temaer. Ikke misforstå! Det er fortsatt ikke mulig å lese en Pratchett bok uten seriøse anfall av latter underveis, men det er heller ikke til å unngå at man må tenke mens man leser.

Temaer som tas opp i Thud! er rasisme, mistro til fremmede, forskjeller og likheter i ulike samfunn, samt “fjerne” etniske og religiøse konflikter som plutselig dukker opp i ens eget land. Alt representert gjennom konflikten mellom dvergene og trollene, og de interne konfliktene mellom de moderne dvergene som har migrert til AnkhMorpork og de konservative “deep down”-dvergene fra de mørkeste minene i fjellene.

Jeg tror ikke det er mulig å fortelle om alt Thud! handler om. Det er rett og slett en opplevelse å lese Pratchett, så jeg tror jeg lar hele Discworld universet og handlingen i boken ligge og nøyer meg med å anbefale Discworld på det aller varmeste – aller helst på engelsk! Språket er uovertruffent.

(Et lite tillegg: Utenom politikk og moral har Pratchett som vanlig flettet inn en rekke gode personer og situasjoner. Side-historien om Angua (varulv) og Sally (vampyr) og deres problemer er nesten alene en grunn til å lese boken – vampyrers innebygde “cool” får varulver til å føle seg som en vandrende, konstant “bad hair day”. Situasjonen i drage-kenellen hvor en dverg nettopp har fyrt av en flammekaster er også uvurderlig!)

Nok en lest bok

British summer time / Paul Cornell
Kom på at jeg hadde lest denne mellom Cryptonomicon og Harry Potter 🙂 British summertime er en nokså infløkt sci-fi med blant annet engler, bibelhistorie (hva skjedde egentlig med Jesus og Judas?), store menn av gull (engler eller bad-guys?), en tidsreisende og hans co-pilot: et hode uten kropp, to alternative fremtider, kommunisme vs kapitalisme, og ei jente som har evnen til å “lese” alt – som feks resultatet av en fotballkamp før den er ferdig, kroppsspråk, en by, eller som tilfellet er når boka begynner: tegn til at verdens ende er nær.

Høres komplekst ut? Ja. Det er en kompleks bok. Det hele blir ikke bedre av at språket er opprevet, med et tonn innskutte, sidelengse, ufullstendige og endeløse setninger. Jeg mistet tråden fullstendig opptil flere ganger, og ble usikker på hva forfatteren egentlig prøvde å fortelle oppi det hele. Jeg likte hovedpersonene, men satt igjen med et litt vagt inntrykk. I tillegg ble boka bråslutt, og det luktet litt av kjappe løsninger på veldig komplekse historietråder.