Selv det karrigste kremmersinn
skal engang bue seg under
denne sødmefylte byrden av himmel.
Slik kongrospinnet i graset
fullt av skrumpne fluelik
buer seg brustende under
vekten av vind og dugg.
Og kongroen – den lodne og lure –
sitter forvirret i sitt skjul,
rører langsomt på sine våte bein
midt i en uforutsett fangst av stjerner.
Fra Hver liten ting
Livet er ikke ALLTID
et hesblesende kappløp med døden.
Livet er ikke BARE
titusen strevsomme steg
mot små mål.
Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull – –
Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.
Men alle disse flittige –
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk…?
De er så gjerrige på minuttene.
Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.
Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.
Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker – –
Fra Men støtt kom nye vårer 1945
Jeg har lyst til å lage et bibliotekspill:
1. Finn en forfatter som kan lage en kort historie/et dikt
2. Finn en dyktig gatekunstner (eller flere)
3. (Siden vi er bibliotek og bør gjøre ting lovlig) Finn gårdeiere, gjør avtale med kommunen osv
4. Spray stensilerte og illustrerte sider av historien utover byen
5. Utfordre publikum til å finne alle og sette dem sammen. Kanskje kan det hele leses i mange ulike rekkefølger? Kanskje må de samle sider, ta bilde av dem og lese helheten til slutt.
Det er noe med synet av ville dyr – som i dag tidlig, sett i et glimt fra togvinduet: En flokk rådyr på hvitrimet halmstubb, mot den klareste frosthimmelen like før soloppgang. Børli forklarer det som vanlig best:
Rådyret
Denne dagen
vil jeg bevare i hjertet
som en ting av kostbarhet.
Jeg møtte et dyr på stien
i dagningens første time.
Et rådyr
så levende vakkert,
så skinnende ungt
som hadde det hoppet ned fra
den lave morgenstjerna i øst.
Dette møtet gjorde hele dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
la et lys av åpenbaring
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante
den uforløste sangen i alle ting.
Jeg følte meg på underlig vis
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg
med de mildeste øyne i skogen.
Hans Børli – Fra “Jeg ville fange en fugl”
Kanskje litt mørk #bokryggpoesi fra NITHbiblioteket i dag, men når titlene står der og formelig byr seg frem i hylla, så må man bare:
Looking up at the stars, I know quite well
That, for all they care, I can go to hell,
But on earth indifference is the least
We have to dread from man or beast.
How should we like it were stars to burn
With a passion for us we could not return?
If equal affection cannot be,
Let the more loving one be me.
Admirer as I think I am
Of stars that do not give a damn,
I cannot, now I see them, say
I missed one terribly all day.
Were all stars to disappear or die,
I should learn to look at an empty sky
And feel its total darkness sublime,
Though this might take me a little time.
[W.H.Auden]
Gleden, Hans Børli
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
Det snør! Selv utenfor kontorvinduet mitt midt i Oslo sentrum laver det ned store, vakre filler i dag. Sånt må man da bare bli glad av? Snøen ute nå er sånn snø som Rolf Jacobsen skriver om i diktet Januar:
I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.
(Les hele diktet litt ned på denne siden.)
myk, fluffy, leken snø. Herlig! De (de altvitende DE, jeg vet ikke helt hvem de er, men de vet nok hva de snakker om) sier at snøen kanskje blir liggende til over jul også. Jeg håper det!
Kanskje blir det nok snø til at jeg kan få kjørt slede i år også? Inne i den gamle delen av låven på stallen henger det en fantastisk bjellekrans som bare skriker etter kanefart. Alt jeg trenger er noen som kan låne meg en arbeidssele – for det har jeg ikke råd til selv akkurat nå, og sleden er for tung og uhåndterlig til å trekke med travselen.
Alma fikk på seg broddsko og snøsåler i forrige uke, og ser ut til å trives i vinterværet. Skulle bare mangle forresten, kaldblods som hun er! I går var vi ute sammen med Andiamo og S på ridetur, kjempekos! Kaldt, stjerneklart, nysnø og lykkelige hester, blir det stort bedre?
Jeg snublet over dette diktet på nettet, og har ikke klart å finne forfatteren, dessverre… Men tar sjansen og poster det alikevel (fysjom, og jeg kaller meg bibliotekar? tsk). Uansett – det er ganske treffende, det hender seg prioriteringene blir litt skakke når man holder på med dyr.
Jeg TROR ikke jeg er fullt så ille som damen i diktet 😉
My Wife And Her Horse
My wife she has a quarter horse, with flaxen mane and tail.
She thinks he is the finest thing that ever jogged a rail.
She calls him Dandy Darling, and if the truth I tell,
that fancy pampered quarter horse has made my life pure hell.
My wife she used to cook for ME and serve it with champagne.
Now she’d rather feed that horse and fix his special grain.
She rides him every morning, and grooms him half the night.
The last time that she kissed ME it was just to be polite.
He dresses better than I do, with matching wraps and ties,
my wardrobe’s so neglected now that I attract the flies.
One day my wife was shopping, she was down at the mall,
and fancy pampered DANDY was just standing in his stall.
He looked so smug and sassy, that I began to grin,
I’d saddle that fat sucker, and take him for a spin.
I’ve wondered since if cues I gave, he might have misconstrued,
for when I climbed aboard that horse, he rightly came UNGLUED.
He bucked and spun, and snorted fire, and threw me through a fence.
I saw big stars and there are teeth that I ain’t heard from since.
My wife came home and saw me, just a lying in the dirt,
she rushed up to her HORSE and asked him, “Sweetheart are you HURT?”
He’d scratched his nose a little bit, and the memory galls me yet,
she left me lying in the mud, and ran to call the VET!!!
I anledning posten under kjører vi en ønskereprise (vel, jeg ønsket å repetere det iallefall, og visst er det vel fint nok til å repeteres?):
Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.
Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.
Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.
Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.
[Hans Børli]
Lyset er gråt
og vejret er vådt,
og føret er kun for vadere,
og jeg er sur, –
og det gør mig så glad,
for nu kan jeg kun blive gladere.
(Piet Hein, åffkårs)
Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Hans Børli igjen 🙂