Category: Familie

Vi har en aldeles strålende jul. Vi feiret på Låvetun med mor og far, verdens tøffeste bror, tante og onkel, fetter og kusine, og mommo og moffa. (Kusine er forøvrig operasyngedamediva, og da hun sang i kirkejulekonsert for noen dager siden fikk hun stående applaus, som den eneste noen gang på 32 år i den kirken! Det er litt kult.) Det var fantastisk god mat, masssse pakker og stor stas for alle. Med masse dyr og manglende dyrepass ble ikke oppholdet så lenge som det normalt ville vært, noe jeg synes er litt kjedelig, men vi får ta det igjen en annen gang.

Låvetun er liksom julehuset over alle julehus:

Det kom sannelig nok snø også! Vi reiste tidlig den 24de for å rekke alt vi skulle, så vi dro i fra umåkt gårdsplass. Det var fryktelig dumt, for det snødde tett det neste døgnet og når vi kom hjem måtte vi måke av et knehøyt lag med snø før vi kunne få kjørt bilen opp til garasjen. Ikke at det syntes at vi hadde måkt morgenen etter, for da var det sannelig like mye snø der igjen! Helt spesielt, tror nesten ikke jeg har sett det snø SÅ mye på så få døgn før. Skal man bedømme ut i fra haugene vi har nå, så har det kommet like mye snø som det kom i løpet av november og desember i fjor – og da syntes vi det var mye snø, med måking nesten hver dag. Bildet under er fra førstedag, og første omgang måking:

Jeg har verdens aller fineste bestemor, det er jeg helt sikker på – og i dag reiser vi oppover for å feire bursdag!

Bestemor er vakker, elegant i fine drakter og smykker, men for meg er hun kanskje først og fremst skogen og vedhogst og jakt, hun er vafler og lapskaus og varme og trygghet. Hun er lukten av solvarm skog og nytraktet kaffe ved en varme i skogen. Hun er tålmodigheten selv som sitter på badebrygga i timesvis mens små badenymfer går langsomt i oppløsning i sjøen. Hun er kalde dager med kakao og kortspill på et lunt kjøkken etter herlige aketurer og sparkturer. Hun er trekkspillmusikk og dans i lange sommerkvelder, og det beste som fantes var å gå rett fra ungdomsskolen og opp til bestemor og bestefar. Bestemor er fantastisk god mat og bakstverk, hun er lange skog- og fjellturer, og bærplukking og skogskunnskap. Bestemor er alt det fineste jeg kan tenke på – dyrekjær og ungekjær, og jeg er forferdelig glad for at jeg har henne, og at jeg har hatt henne så nære i hele oppveksten.

Så hurra – hurra – hurra! for bestemor!

I kveld skal det feires 😀

Jeg har vært hjemme på Hamar og bakt smultringer sammen med mor og mormor 🙂

Visste du hvordan smultringformedingsen ser ut kanskje?

Masse deig – mye rømme må til!

Formes og venter på koking:

Kjele med varm smult – denne delen synes jeg at er litt skummel:

Til kjøling:

Tilsammen 210 smultringer ble bakt denne dagen 🙂 Nok til mor, mormor og meg:

Nesten best av alt er hullene 😀 For på slutten av hver deig koker vi det som er igjen av hull og avskjær etter å ha formet smultringene, og de blir en akkurat passe stor munnfull som det er lov å spise med en gang:

En dag på forskudd, men ettersom jeg er borte i hele morgen må det blogges i dag.

I morgen fyller mommo’en min 85. Og tøffere dame finner du ikke. Eller penere, eller flinkere eller snillere. Det er ikke så mange år siden hun sto på nederste trappetrinn og la håndflatene i gulvet – sprek som få! Elegant, velkledd og sporty. Og teknisk! Leser og sender SMS og MMS så det står etter.

Hun har strikket og heklet utallige gensere, sokker, votter, luer, strømper, sengetepper, duker, kattetepper, katteleker, sparkebukser, bebiklær, nisser, påskekyllinger, skjerf, smykker og det meste annet du kan tenke deg som kan lages av garn. Hun har laget mengder av lekre plagg til alle i familien, og vi er mange: 3 barn med ektefeller, 7 barnebarn – noen med samboere/ektefeller, og nå også fem oldebarn. Sist jeg bestilte meg et par votter tok det to dager (fordi hun måtte ut og kjøpe garnet først…). Og når jeg klaget på at jeg ikke hadde noen ordentlig genser å ri i mekket hun en helt spesiell ridegenser! (Den burde vi forresten tatt patent på.)

Mommo er den som stiller opp. Som snørte på seg skøytene eller rasket med seg akebrettet når vi var små, og som spilte uendelig med vri åtter med oss. Eller kastet frisbee i hagen. Hun tryller med blomster – georginene hennes blomstrer hele vinteren, og rosene blir ubeskrivelig vakre i hennes omsorg. Hun er den som stikker til oss en seddel om hun ser at ting er litt trange, og hvisker “men ikke si noe til mora di”. Hun er en man kan betro seg til, og som deler villig av livserfaringen sin.

Hun har kjørt bil helt til nå, og har selv bestemt at nå vil hun ikke mer. Enda vi alle vet at hun har refleksene og evnene på plass. Og det er helt greit – det står respekt av den avgjørelsen.

Det er så mye jeg kunne skrevet om mommo. Vakre, snille, gode mommo. Men altså.

HIPP HIPP HURRA for MOMMOen min 😀