Sist leste

Etter en kjapp opptelling viser det seg at lesenivået mitt nok har vært noe labert så langt i år. Det henger nok sammen med hesten – Alma tar både tiden og pengene mine. Jeg leser gladelig om igjen bøker som står i hylla, men det går som regel litt saktere unna enn med nye, spennende saker.

Jeg er oppe i 22 bøker og en håndfull graphic novels som jeg forsåvidt ikke har blogget om… Jeg har nemlig lest omigjen Transmetroplitan, Fables, Y the last man og Bone – herlig, herlig, herlig.

En positiv ting er at det så langt i år bare er en bok jeg har lagt fra meg før den var ferdig.

Bøker lest siden sist:

Stardust / Neil Gaiman (Måtte jo lese boka om igjen før filmen kommer!)

Revelation space / Alastair Reynolds
Redemption Ark / Alastair Reynolds
Absolution gap / Alastair Reynolds
Deilige space operaen! Herlig innfløkt, med passe mengder science og passe mengder fiction – og en veldig spennende teori om intelligens i universet!

De siste bøkene

The Prefect / Alastair Reynolds
Ah. Akkurat idet jeg etterlyste en ny bok fra Reynolds, så kom det en ny bok fra Reynolds! The Prefect kommer desverre ikke opp på nivå med Revelation Space, Chasm City, Redemption Ark, eller Absolution Gap, men er mye, mye bedre enn den forrige – Pushing Ice.

The Prefect finner sted innimellom bøkene i Relevation Space-serien, og mangler fullstendig den overraskende/sjokkerende effekten den serien har. Historien er nærmere en detektiv/agent-historie (noe ala Tom Clancy), og er uten de helt store tekniske utfoldelsene. Jeg savnet mer miljøbeskrivelser – i Relevation Space følte jeg for å vaske hjernen etter å ha levd meg inn i forholdene på Nostalgia for Infinity.

Alt i alt fant jeg The Prefect interessant nok til å lese igjennom den nesten i ett strekk, men den skuffet alikevel sammelignet med de øvrige bøkene…

Hunting Party, Sporting Chance og Winning colours (samlet i The Serrano legacy) / Elisabeth Moon
Elisabeth Moon er forfatteren av de fantasybøkene jeg har lest mest – sånn ved siden av LOTR: The deeds of Paksenarrion. Sagaen om Pakse er trolig en av de beste fantasytrilogiene jeg har lest, og anbefales på det varmeste!

Når det gjelder The Serrano legacy (og resten av sci-fi-bøkene Moon har skrevet), så faller de kraftig under i kvalitet i forhold til Paksenarrion-bøkene, men er alikevel herlig lesestoff. Det er nesten som å lese en voksenutgave av De Fem (Enid Blyton) – historien er forholdsvis forutsigbar, hovedpersonene ligger alltid et halvt steg foran de slemme, og det går så veldig veldig bra til slutt. Science-delen faller nesten helt vekk – ja, handlingen foregår på romskip, men detaljene rundt skip og teknikk er helt utelatt. Det er først og fremst personene og forholdene mellom personene som står i fokus, deretter historien, og til slutt miljø.

The Serrano legacy faller nok under begrepet chicklitt – men jeg lar meg villig fenge av personene, heier på de gode og buer på de slemme, og koser meg generelt igjennom alle bøkene 🙂 Best av alt: en av hovedpersonene lever og ånder for hester! Sci-fi kombinert med hestehistorier? I don’t mind!

Påskelitteraturen

I påsken rakk jeg å rote meg igjennom tre bøker – en mellomseriøs og morsom fantasykrim/mafia-greie, en veldig lett fantasychicklitt, og en stor og mørk og omfattende sci-fi. Alle anbefales!

The book of Jhereg / Steven Brust
Perfekt påskelesestoff! Jeg har lest den mange ganger, og blir ikke lei. Vlad Taltos er en leiemorder og jobber seg opp i systemet i en mafiainfestert by. Han er en “easterner” – et menneske – men bor i Adrilanka hvor befolkningen er … noe annet. Stilen er av typen Dick Tracy, mafialitteratur og hardcore detektivhistorier – i fantasysetting, og med en herlig humor som krydder. Anbefales på det varmeste.

Sing the four quarters / Tanya Huff
Min favoritt fantasychicklitt forfatterinne! (Ok, sidestilt med Anne McAffrey da.) Dette er bøkene du leser på ferie, når du vil bare koble ut og nyte, eller når du er i girlygirly-modus. Boken inneholder veldig kule ideer om naturelementer som reagerer på bardenes musikk, herlig vennskap, uvennskap, gjenforeninger, spenning og kjærlighet. Alt skrevet i en lett og morsom tone. Hvis du vil ha noe som er ENDA mer chicklitt kan du lese Summon the keeper av samme forfatter. Anbefaler forøvrig også Blood-serien hennes 🙂

Perdido Street Station / China Mieville
Jeg ELSKER Perdido Street Station! Det er en litt ubestemmelig sci-fi/fantasy-bok av mørkeste slag. Tidvis grusom, alltid fascinerende. Hovedpersonen er en vitenskapsmann som delvis benytter seg av New Crobuzons korrupsjon og underverden for å komme videre i sin forskning. Mens han jobber på et prosjekt slipper han tilfeldigvis løs en ekstremt negativ kraft, og byen holder på å gå under… Og det er bare en liten bit av alt det fantastiske som skjer i Perdido Street Station. MÅ leses!

Leseoppdatering

Before they are hanged / Joe Abercrombie. The first law: book two. (Den første boken var The blade itself, tidligere omblogget.)

Til å være en bok hvor ikke så veldig mye skjer, er den overraskende god. Dette er en ganske typisk andrebok i en epic fantasy-serie: våre tapre helter er ute på reise. Og de er delt inn i mange små grupper. Og de reiser og de reiser og de reiser.

Historien har ikke den største utviklingen – det vi fikk starten på i forrige bok fortsetter i grunnen uten noen større endring: De snørrhovne folkene fra midt-i-mellom-landene (en sivilisasjon som er veldig, veldig vestlig i holdninger og utvikling) får seg opptil flere trøkk i nesa og de barbariske folkene fra nord og de arabisk-lignende landene i sør tar seg til rette. Det dukker opp noen fler demoner, en prins dør (velfortjent), vi får vite litt mer om demonene og om kampen mellom gudene og deres lærlinger som førte til at demonene ble sluppet inn i denne verdenen, de dyriske Shankaene viser seg å være mer spredd enn først antatt (selv om de vestlige fortsatt ikke tror på dem), og bortskjemte adelsmenn viser seg å ikke være spesielt gode hærførere. Vi får høre mer om nesten alle hovedpersonene, selv om jeg savnet å få en mer utvidet historie om Adele. Intrigene vokser og vil tilsynelatende ingen ende ta – adelsmenn er mer ute etter hverandre enn å faktisk se hva som foregår.

Som sagt – det skjer ikke så veldig mye nytt i forhold til forrige bok, men alikevel ble jeg helt fengslet (og jeg liker egentlig ikke epic fantasy om dagen, jeg foretrekker sci-fi eller fantasy noir).

Tegneserie

Litt usikker på hva sist leste bør kalles, men jeg setter den opp under “leste bøker”:
Den tegnede utgaven av Neverwhere av Neil Gaiman.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes. Jeg er veldig glad i boken (jeg foretrekker den fremfor Stardust) og har lest den mange ganger, men alikevel klarte tegneserien til en viss grad å forvirre meg. Jeg synes den hoppet for mye, og klarte ikke helt å henge med i svingene. Kanskje det skyldes AT jeg har lest boken? Det kan jo hende at jeg ventet på samtaler og hendelser som nødvendigvis ikke fikk plass i tegneserien, og derfor mistet tråden? Noen som har lest tegneserien uten å ha lest boken, og har en mening?

Discworld re-read

Helgens lesestoff:

Thief of Time / Terry Pratchett
Sourcery / Terry Pratchett

Jeg er nok etterhvert blitt stadig mer fan av Pratchetts senere bøker. En periode sverget jeg til “mellombøkene” – som Jingo, Small Gods og Moving Pictures, men i det siste har jeg hatt vel så mye sansen for de aller siste, som Monster Regiment, Going Postal og Thud!.

Thief of Time har jeg egentlig ikke så mange meninger om. Det er kanskje en av de mindre interessante bøkene i serien for meg. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Sourcery er en av de aller første bøkene, og selv om Pratchett deler ut rikelig med sleivspark til det samfunnet vi lever i, er parodien på annen fantasy og heltelitteratur den mest fremtredende. Man må kikke litt nøyere etter for å få øye på parallellene. En absolutt fornøyelig bok, men den krever litt mindre av meg. Det viste seg å være en fulltreffer som hyttelitteratur 🙂

Thud!

Jeg har så smått begynt på (nok en) igjen-lesning av Discworld av Terry Pratchett. Jeg startet med en av de siste – Thud!

Pratchet er i mine øyne en av dagens aller største forfattere. Hans stil endres stadig, fra de tidlige bøkenes rene parodier på fantasy ispedd samfunnssatire, til dagens nesten direkte paralleller og alvorlige temaer. Ikke misforstå! Det er fortsatt ikke mulig å lese en Pratchett bok uten seriøse anfall av latter underveis, men det er heller ikke til å unngå at man må tenke mens man leser.

Temaer som tas opp i Thud! er rasisme, mistro til fremmede, forskjeller og likheter i ulike samfunn, samt “fjerne” etniske og religiøse konflikter som plutselig dukker opp i ens eget land. Alt representert gjennom konflikten mellom dvergene og trollene, og de interne konfliktene mellom de moderne dvergene som har migrert til AnkhMorpork og de konservative “deep down”-dvergene fra de mørkeste minene i fjellene.

Jeg tror ikke det er mulig å fortelle om alt Thud! handler om. Det er rett og slett en opplevelse å lese Pratchett, så jeg tror jeg lar hele Discworld universet og handlingen i boken ligge og nøyer meg med å anbefale Discworld på det aller varmeste – aller helst på engelsk! Språket er uovertruffent.

(Et lite tillegg: Utenom politikk og moral har Pratchett som vanlig flettet inn en rekke gode personer og situasjoner. Side-historien om Angua (varulv) og Sally (vampyr) og deres problemer er nesten alene en grunn til å lese boken – vampyrers innebygde “cool” får varulver til å føle seg som en vandrende, konstant “bad hair day”. Situasjonen i drage-kenellen hvor en dverg nettopp har fyrt av en flammekaster er også uvurderlig!)

Nok en lest bok

British summer time / Paul Cornell
Kom på at jeg hadde lest denne mellom Cryptonomicon og Harry Potter 🙂 British summertime er en nokså infløkt sci-fi med blant annet engler, bibelhistorie (hva skjedde egentlig med Jesus og Judas?), store menn av gull (engler eller bad-guys?), en tidsreisende og hans co-pilot: et hode uten kropp, to alternative fremtider, kommunisme vs kapitalisme, og ei jente som har evnen til å “lese” alt – som feks resultatet av en fotballkamp før den er ferdig, kroppsspråk, en by, eller som tilfellet er når boka begynner: tegn til at verdens ende er nær.

Høres komplekst ut? Ja. Det er en kompleks bok. Det hele blir ikke bedre av at språket er opprevet, med et tonn innskutte, sidelengse, ufullstendige og endeløse setninger. Jeg mistet tråden fullstendig opptil flere ganger, og ble usikker på hva forfatteren egentlig prøvde å fortelle oppi det hele. Jeg likte hovedpersonene, men satt igjen med et litt vagt inntrykk. I tillegg ble boka bråslutt, og det luktet litt av kjappe løsninger på veldig komplekse historietråder.

Kosebok

Jeg begynte så tappert på Survivor av Chuck Palahniuk (han som har skrevet Fight Club – boken som ble til veldig bra film), men det tok aldri helt av. Survivor er en meget spesiell bok, egentlig akkurat slik som jeg liker det – men som akkurat nå er litt for slitsom å lese. Kort fortalt: hovedpersonen sitter helt alene i et fly han har kapret (piloten fikk hoppe ut i fallskjerm) og forteller sin historie til den svarte boksen… Og det er en rimelig “anderledes” historie, for ikke å snakke om tidvis svært grusom. Les gjerne mer selv på amazon.com

Jeg er nok inne i en liten lese-stillstand om dagen – sitter en del overtid på jobben i forbindelse med et prosjekt, mens de fleste kveldene blir tilbragt i stallen, og når jeg kommer hjem derifra er jeg som regel så sliten at litt mat, litt tv-titting og en dusj er alt jeg orker før jeg legger meg.

Etter å ha slitt litt med Survivor fant jeg ut at dette gidder jeg ikke – så den ble pent lagt på nattbordet. I stedet fant jeg frem Harry Potter and the Half-blood Prince. Kosebok! Jeg sliter alltid litt med å omstille meg til barne/ungdomsbokmodus, men når jeg klarer det er dette bare ren nytelse og avkobling.

Såh, oppsummert post: Harry Potter lest, Survivor på standby.

Mellombok

Ettersom jeg nettopp er ferdig med The Blade Itself og ikke har noen ny bok enda, har jeg funnet frem Cryptonomicon av Neal Stephenson igjen. Noen ganger leser jeg mine gamle bøker helt om igjen i mellom nye bøker, eller (som i dette tilfellet) legger fra meg mellomboken når jeg får en ny, og tar den frem igjen når jeg er ferdig med den nye. Jeg elsker Cryptonomicon, men har lest den nok ganger til å kunne ta lengre pauser i lesingen. Etter forrige posts utlegginger (tre ord om bøkene liksom) tror jeg at jeg lar Cryptonomicons innhold ligge, og nøyer meg med å anbefale den varmt 🙂

Nyårets leste bøker

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)

Altså. Siden 1. januar har jeg lest:

Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.

Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.

Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!

Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på 🙂 Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.

The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår – alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike – ofte ikke helt klare – årsaker.

I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer – et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.

En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer – disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.