Bibsys Mime

Som nevnt i forrige post ble gårsdagen tilbragt i et møte om Brage, Mime og Tyr. Etter å ha fått informasjon om og deretter diskutert Brage gikk temaet over til Mime og Tyr.

Alle vet vel at jeg er et kjempefan av samsøk – enda mer enn før etter foredraget av Guus van den Brekel (se tidligere post). Og her er noen av grunnene til at jeg synes Mime er genialt:

Som forholdsvis nyutdannet bibliotekar med to forskjellige studier bak meg, og med en rekke kompiser som fremdeles studerer, vil jeg få komme med følgende påstand: Gjennomsnittsstudenten følger bare halvhjertet med når biblioteket er inne og presenterer de tilgjengelige databasene. De får med seg at det er en rekke forkortelser der ute: OVID, CINAHL, EBSCO – men hva pokker står de for alle sammen? Studentene går ikke rundt og VET hvilke baser de bør søke i for å finne nettopp SITT emne. Og de aller færreste gidder å faktisk sette seg ned og lese om alle de forskjellige basene når de skal starte på en oppgave. Møtt av en lang liste med databaser på bibliotekets sider blir svært mange frustrerte og oppgitt. Jeg tror jeg også kan gå så langt å si det samme om gjennomsnittsbrukeren av de aller fleste fagbibliotek.

Mime gir brukeren en mulighet til å søke på nøkkelord og få en oversikt over hvilke databaser som har treff på nøkkelordet – samt hvilke database som har flest treff! Deretter kan brukeren gå inn i databasen og utføre grundigere søk. Mime er en alternativ inngang til databasene som kan gjøre det enklere for brukeren å navigere i informasjonsjungelen. Jeg vil påstå at en mastergradsstudent, eller en forsker, eller hvem som helst som vil lese mer om et emne, vil ha en eller annen form for nytte av Mime som et oversiktssted.

– – – – – – – – – – –

Det er en god del misnøye rundt Bibsys Mime blant konsortiedeltakerne. De føler at de ikke har fått det de ønsket seg når de meldte seg på prosjektet. Selv satt jeg igjen med en liten følelse av at forventningene kanskje har vært noe store til Mime. På Bibsys sider presenteres Mime med: “BIBSYS Mime er en søkeportal som kan gi tilgang til fulltekstdokumenter.” Bibsys har arbiedet med Mime i et snaut år, og selv om de har fått utrettet mye, er det fremdeles mye som ikke fungerer så godt som det kanskje burde. Det største problemet er at de forskjellige basene behandler søk på så ulike måter at det er vanskelig å få til et godt samsøk i mange baser om gangen – Mime vil aldri bli bedre enn den dårligste basen søket utføres i.

Mime avhenger av to ting:
* Ressurser nok til å kunne fullføre utviklingsarbeidet samtidig som det er ressurser til overs til drifting. Pr i dag er det en rekke tiltak som kan gjøres for å fjerne støy og sikre bedre treffresultater – men det er ikke ressurser nok til å innføre alle, man må prioritere.
* At bibliotekene gjør sin del av jobben. Det er bibliotekene selv som må velge ut og spesifisere hvilke databaser nettopp DERES brukere skal ha tilgang til via Mime. De må også sørge for å holde lisensavtalene oppdatert mot Bibsys.

Jeg vil nok ikke gå ut mot studentene her på HiAk og promotere Mime som STEDET de kan søke for å finne alt de måtte begjære av informasjon i fulltekst-format. Det jeg vil gjøre er å fortelle dem at her kan de få en oversikt, her kan de starte for å finne ut hvor de skal gjøre mer spesifikke søk.

Navnediskusjon og egensynsing

Gårsdagen ble tilbragt på et møte holdt av Bibsys rundt PEPIA/Brage samt Mime og Tyr. Mandagen ble så vidt jeg forsto det brukt til en grundig innføring i Brage. For de som ikke er så kjent med alle Bibsys’ produkter er Brage en løsning for ORA (Open Research Archives) – noe jeg er 100% for. Selvpublisering, og åpen publisering er definitivt veien å gå (hvorfor tar vi i en annen post).

Brage har en rekke gode funksjoner – den er ikke ment som et fellesarkiv, men er lagt opp slik at hver enkelt bruker kan integrere systemet i sin institusjon, med bl.a. mulighet til å legge eget design over brukergrensesnittet, og en mulighet til å sette eget navn på arkivet. Nettopp dette siste sporet deltagerne an til en lengre diskusjon.

For å ta noen av hovedpunktene i diskusjonen:
-> Brage er ikke i utgangspunktet meningsbærende. Hva ER Brage?
-> Er forkortelser egentlig noe bedre enn et navn? Må ikke f.eks. EPIA også forklares for brukeren? Eller ORA? De som har tatt i bruk tilsvarende løsninger tidligere har navn som feks BORA (Bergen Open Research Archive) – et humoristisk forslag kastet ut var å kalle Brage for Høgskolenes Open Research Archive (kombiner initialene selv!).
-> Brage er utpreget norsk og kan være vanskelig å presentere for internasjonale samarbeidspartnere.
-> Institusjonene bør selv få sette egne navn på arkivet.
-> Navnet bør bære preg av at dette er en felles løsning.
-> Ordet Arkiv kan gi noe feilaktig inntrykk.

Selv er jeg en anelse i mot englifisering, og kunne dermed ønske at man fant et navn som ikke baserte seg på ORA. Jeg synes Brage er et godt navn – og holder med dem som sier at en forkortelse overhodet ikke sier noe MER til brukeren enn et navn hvis det ikke er en hjelpetekst tilstede som forklarer. Spør du gjennomsnittsbrukeren i dag om hva alle forkortelsene han/hun støter på i dag står for, vil du få et stort antall “Øhm”, “Uhm” og “Er det ikke noe med…”. En annen konsekvens av å unngå englifisering er at dersom man skal gå utenfor landegrensene er et navn enklere å forholde seg til enn en norsk forkortelse. Og igjen: jeg tror ikke man slipper unna uten å ha en liten forklaring på hva det hele faktisk dreier seg om uansett.

Jeg liker ideen om at institusjonene selv setter navn på sine utgaver av Brage. Personlig ville jeg synes at HiAk Brage klinger bra, og om du skal legge det ut på web kan man da vel endelig skrive HiAk Brage (Open Research Archive), det tar ikke mer plass enn å skrive HiAk ORA (HiAk Open Research Archive). Blir navnet gjennomført brukt ser jeg ikke at det skal være vanskeligere å få Brage innarbeidet enn f.eks. BORA.

Til syvende og sist faller det hele ned på synsing. Og å ta det personlig ille opp at norrøne navn blir brukt på Bibsysprodukter er vel en ærlig sak det…

Fagdag med NetLife

På grunn av småforviklinger rundt påmelding (jeg trodde sjefen skulle melde meg på, sjefen trodde jeg meldte meg på selv) går jeg glipp av kunnskapsorganiseringsdagene som jeg så veldig gjerne skulle hatt med meg. Heldigvis fikk jeg alikevel sjansen til å høre Peter Morville forelese om Information Architecture and Findability på NetLifes fagdag i går. Hans tanker rundt organisering og oppbygging av informasjon burde i grunnen hele webredaksjonen her på HiAk ha fått med seg før vi begynte på den pågående webprossessen. Peter kastet i det minste litt om på min måte å tenke på før man begynner å bygge opp informasjon. Jeg tror definitivt jeg kommer til å gå til innkjøp av bøkene hans. Avslutningsvis dro også Peter inn en rekke nye dingser og oppfinnelser som utvider bruksområdene og interface-mulighetene for web. (Mange av dem kan sees på ambientdevices.com.) Dette gled godt inn med Guus van der Brekels foredrag om nye muligheter å nå brukeren på som jeg var på i forrige uke.

NetLifes presentasjon av sin nyutviklede teori rundt Kjernesiden var også verdifull å få med seg – om hvordan de aller fleste, selv de mest bruker-rettede informasjonsdesignere har en tendens til å legge til “støy” når de bygger opp en webside.

Skjebnen og sko

Etter en hel vinters jakt på pene, flate støvletter fant jeg disse på Walkabout på Byporten i går. Lykke! De var til halv pris, i nydelig mykt skinn, og det siste paret som sto igjen på hylla var min størrelse helt perfekt. De var ment for meg.

Seminar

Sitter på Høgskola i Oslo og hører på en entusiastisk nederlender (Guus van den Brekel) snakke om å forfølge brukeren – seminaret heter “Into the user environment now!”

Jeg skal ikke gå i detalj på foredraget, men jeg finner tankegangen hans interessant – og i en stor grad sammenfallende med hva jeg selv har sett og erfart selv i min korte fartstid som bibliotekar.

Guus’ teori er at det kommer et generasjonsskifte av brukere, og at bibliotekenes problem vil være at vi er synlige, men kanskje ikke alltid lette å få tilgang til. Brukeren vet ikke om alle ressursene vi har, de finner dem ikke, eller vet ikke hvordan de brukes. Eksempelvis de hundrevis av databasene og søk-grensesnittene til disse. Guus jobber selv på et prosjekt som forsøker å lage et samsøk for utvalgte baser (så mange man ønsker å legge til), hvor søkemotoren lærer av søkene som gjøres. Når brukeren skriver inn en søkefrase vil søkemotoren komme med forslag til stavemåte, og informere om mulige kombinasjoner av søkefraser – ikke ut i fra en indeks, men fra hva andre søkere har brukt og fått treff på. Etter endt søk vil brukeren få opp hvilke baser søket har fått treff i, og hvor mange treff i hver base – deretter kan brukeren selv velge hvilken han/hun vil se i. Samsøk er vanskelig å få til, men er noe som utvilsomt kommer – Bibsys bla jobber med en løsning på dette.

Andre elementer Guus nevner som oppsøkende tiltak er verktøy som toolbars eller task panes som kan integreres i browseren, på desktopen eller legges til som en applikasjon på brukerens pc. Som konkret eksempel tok han for seg en toolbar fra Conduit (det finnes også en rekke andre tilsvarende toolbars). Denne toolbaren kan legges til i browseren (IE eller FireFox) og biblioteket kan selv velge hva som skal være tilgjengelig fra toolbaren. Jeg laget en veldig rask test-bar i løpet av workshopen som du kan laste ned og se her: hiak.ourtoolbar.com – denne er ikke offisiell, men en test-versjon laget av meg personlig, og er bare en liten start på å utforske hva som kan gjøres med en slik toolbar. Målet vil være å kunne få toolbaren installert feks på alle student-pc’er på HiAk, og dermed gi studentene en tilgang til ressurser fra biblioteket uten at de må finne igjen bibliotekets websider.

Jeg er ikke helt begeistret for toolbaren, den mangler litt på brukervennlighet og innstillingsmuligheter, men den er alikevel et spennende redskap.

Alt i alt, et MEGET interessant seminar.

Hestefeber og slemme fedre

Far er slem. Litt før i dag pep det inn en melding på telefonen min: “Din tante Siri skal gi bort en ni år gammel fjording.”

Han VET at jeg har hatt hestedilla fra jeg var 5 år gammel. Han vet også at jeg elsker fjordinger over alt i verden, og at jeg har fabulert om å kunne ta med en på hytta for lange rideturer innover i fjellet.

Jeg VET at jeg ikke burde skaffe meg en hest. Jeg vet at den vil fylle fritiden, og tømme kontoen. Samtidig har jeg kanskje en mulighet til å få en stallplass på den stallen jeg har ridd litt ved i høst/vinter, og det er den billigste stallplassen (inkludert fòr) jeg har hørt om. Den er også fryktelig koselig, og full av småjenter som KAN ta seg av en hest hvis jeg skulle finne på å reise en uke på ferie.

Hesten tante skal gi bort er en ni år gammel fjording med navn Frida. Hun er liten, raggete og trillrund. Fryktelig søt med andre ord. Hun er også stødig og trygg, og kan både ris og kjøres. (Tante mente at hun ville være for kjedelig for meg, som er vant til å ri løpshester … mens jeg på min side føler at hun vil være midt i blinken etter alle de fartsgale, nervesvake, idiothestene jeg har ridd.)

Jeg har bestemt meg for å sove på det. Sove på det nesten ut måneden. Det er nemlig to ting som må avklares først:
* Om jeg får jobben på HiAk – får jeg den faste stillingen er jeg sikret inntekt, samt går opp en del i lønn. Altså bør jeg klare å klemme en hest inn i budsjettet mitt.
* Om jeg får stallplass. For det er jo ikke sikkert. Det er så vidt jeg vet bare en ledig boks på stallen nå, og den er kaaaanskje lovet ut til en annen dame.

Hvis disse to tingene går i boks … vel … så får jeg se. Jeg bare håper tante ikke bråbestemmer seg for å gi Frida til naboen sin i mellomtiden!

Jobbfest

Fest. På høgskolen. Med latino-tema. Med innleide salsa dansere som faktisk får med seg stivbeinte akademikere på dans som i teorien innebærer bevegelig hofteparti. Nyhydelig tapas tl middag, OG en økonomiansvarlig som er villig til å betale for gode viner. Livsfarlig kombinasjon, men FRYKTELIG morsomt!!!

Jobbsituasjonen

Jeg var i jobbintervju i går. Litt rart å bli “intervjuet” av sjefen og to andre damer jeg jevnlig har møtt rundt om på huset! Fikk inntrykk av at de var veldig positive på slutten av intervjuet, så nå er det bare å krysse fingre hardt til 23. januar når avgjørelsen skal tas 🙂

Mellombok

Ettersom jeg nettopp er ferdig med The Blade Itself og ikke har noen ny bok enda, har jeg funnet frem Cryptonomicon av Neal Stephenson igjen. Noen ganger leser jeg mine gamle bøker helt om igjen i mellom nye bøker, eller (som i dette tilfellet) legger fra meg mellomboken når jeg får en ny, og tar den frem igjen når jeg er ferdig med den nye. Jeg elsker Cryptonomicon, men har lest den nok ganger til å kunne ta lengre pauser i lesingen. Etter forrige posts utlegginger (tre ord om bøkene liksom) tror jeg at jeg lar Cryptonomicons innhold ligge, og nøyer meg med å anbefale den varmt 🙂

Nyårets leste bøker

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)

Altså. Siden 1. januar har jeg lest:

Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.

Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.

Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!

Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på 🙂 Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.

The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår – alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike – ofte ikke helt klare – årsaker.

I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer – et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.

En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer – disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.