Skyggehest, originally uploaded by StarseekR.

Skyggehest

Det er SOL utenfor kontorvinduet mitt! Jeg kan knapt nok se PCskjermen, men har ikke hjerte til å dra igjen gardina.

Gammalgrass spilte på By:Larm, og ved en henvendelse til publikum om det var noe de ville høre fikk de “Super Mario” som svar. Carstensen er ikke den som lar seg stoppe, så her får dere Mariolåta på fele, trekkspill og bass:

Så langt i dag har jeg brukt 2 timer på Facebook – på jobb. *GISP* tenker du sikkert. Unnasluntrer!

Men neida Her i gården blir vi på det sterkeste oppfordret til å bruke Facebook og andre sosiale medier. Gjerne i arbeidstiden. Det er DER studentene – og de prospektive studentene – våre befinner seg, altså er det der vi må være også. Det er en fin balansegang, vi skal være tilstede – men ikke FOR tilstede slik at vi skremmer vekk studentene. Gruppa for NITH var ikke spesielt aktiv i utgangspunktet, men etter at vi gikk inn og tok i bruk wall’en der til informasjon har den dødd omtrent ut. Min mistanke er at studentene nå ikke tør/vil skrive der fordi vi ble for synlige.

Da har vi større suksess med Fan-pagen vår som brukes mot prospektive studenter. Vi har fått over 2000 fans i løpet av messe-sesongen, og det tikker stadig inn flere. Vi svarer på spørsmål og foretar store deler av opptaksarbeidet vårt der. Vi har også opprettet internettfaddere, nåværende studenter som er kontaktpunkter for hver av studieretningene våre.

Derfor sitter jeg på Facebook i arbeidstiden, jeg svarer på spørsmål og jeg godtar venneforespørsler fra studenter (og sjefen o_O). I dag har jeg også opprettet en ny fan-side for Dare to be Digital – Skandinavia, og kommer til å bruke den som infokanal om konkurransen.

Ulempen er selvfølgelig at jeg har blitt en mye mer offisiell person på Facebook, om det er måten å si det på. All den tid jeg hadde min egen konto og bare hadde en og annen student på lista som jeg kjente litt bedre enn andre kunne jeg slarve og fleipe og kommentere forholdsvis fritt (jeg følger ALLTID min egen vær-varsom-plakat, og forsøker å unngå negativitet). Etter at jeg har begynt å kommentere/svare/spørre både i forbindelse med NITH, studiene våre, Dare to be Digital, spill i bibliotek, og andre mer seriøse emner, så føler jeg større press på å kutte ned på det private – mindre fleip og mindre info. Facebookprofilen min har tatt steget mot en mer profesjonell holdning.

Det er ikke det at jeg har noe i mot å dele meg og mitt med verden – det har jeg alltid gjort og kommer nok alltid til å gjøre, men for meg går det en grense for hvor mye jeg kan dele på en konto, og samtidig være profesjonell. Det har med settingen å gjøre – Jobb-stjernesøkeren og Hjemme-stjernesøkeren er tross alt to forskjellige personer, og slik må det være.

Har dere noen tanker rundt dette?

NITH har fått æren av å være region-champion for spilldesignkonkurransen Dare to be Digital – en konkurranse for spillstudenter fra hele verden. Vi skal arrangere den skandinaviske utvelgelsen, og gruppen som vinner her får et stipend som dekker reise til Skottland og opphold der i ti uker for å jobbe frem en prototype av spillet.

JEG har fått æren av å være prosjektleder for region-finalen. I den forbindelsen var jeg oppe på Høgskola i Gjøvik i går for å snakke til programmeringsstudenter og andre med spill-interesse, noe som gikk sånn passe – det var ikke den største folkemengden som dukket opp… Foreleseren som slapp meg til i timen sin var til gjengjeld brennende engasjert, og lovet å pushe saken videre til studentene sine.

Det var utrolig hyggelig å se igjen HiG. Jeg gikk der i 2000-2002, og må si at det var en fantastisk tid. Gjøvik i seg selv er for meg akkurat passe stort, men det som gjorde det så bra var studentmiljøet. Mange nok til at det ikke ble FOR tett, få nok til at det ble sammenknyttet og folk deltok på aktiviteter og fester.

Å starte på en skole HELT uten kjente (faktisk ingen hjemmefra som søkte seg til HiG samtidig som meg) og flytte inn på et studenthjem (Nordbyen) med delt bad og kjøkken med ti andre er noe av det beste og lureste jeg har gjort noen gang. Beklager klisjeen, men snakk om å finne seg selv på nytt – miljøendring kan være meget befriende.

Jeg har stadig øyeblikk hvor jeg savner gangfester, fellesmiddager, muligheten til å rusle nedover gangen med åpne dører og mulighet til å slå av en prat hvor som helst. Jeg savner Huset og kantineslarv og UKA, grillfester og forelesninger. Jeg savner å ha IRC kjørende hele dagen, bordtennis i kjelleren og angrep på hverandres hybler (to luringer byttet en gang ut døra med døra til badet mens jeg sto i dusjen – døra til badet gikk fint på hengslene til hybelen min, men den var 10 millimeter større, slik at jeg ikke fikk lukket den igjen når jeg kom tassende tilbake iført bare badehåndkle…).

AH! Those were the days.

Vakker og viktig! Via http://www.fullthus.com/blogg/

Embrace Life – always wear your seat belt

Langhåret, originally uploaded by StarseekR.

Langhåret

Du verden så mye plass ommøblering krever! Vi er i ferd med å bygge en ny garderobe, og for å få inn den må vi forflytte innholdet i tre rom.

Vi har to små soverom, et stort rom vi bruker til kontor/bibliotek, og et lite kott. Så langt har vi brukt det ene soverommet til soverom og det andre (katterommet) har inneholdt et skap og en kommode med mine ting, kattesaker, samt heste- og fotballsaker som vi bare har oppbevart i store esker på gulvet. Skikkelig messy og veldig lite god utnyttelse av plass. Derfor bygger vi nå en ny, stor garderobe på katterommet – såpass stor at det bare så vidt vil bli plass til senga vår der inne i tillegg. Dermed får vi frigjort det som nå er vårt soverom til gjesterom/fremtidig barnerom. Men å få til dette er ikke bare-bare!

Innholdet i skapet og kommoden min skal inn i den nye garderoben, og for å få inn garderoben må skapet og kommoden ut. Altså har jeg nå mine klær og ting stablet i trådkurver som skal inn i garderoben – utover hele gulvet i gangen. Heste-/fotball- og kattesaker skal inn på kottet – og tingene fra kottet skal delvis inn i mitt skap (som skal inn på det nåværende soverommet) og delvis opp på loftet. Øystein sine ting skal ut av skapet HAN har på soverommet, og også inn i garderoben.

Forvirret? Det er jeg. Det er litt for mange hjemløse ting inntil vi får på plass den nye garderoben. Ikke se rart på meg om jeg kommer på jobb i joggebukse til uka, det betyr bare at kurvene med buksene mine har blitt borte i kaoset.

Denne uka har så langt ikke vært min uke. Kjapt oppsummert: Forårsaket butikkalarm og køsammenbrudd, og låst inne på do.

På mandag tok jeg et tog tidligere hjem enn Øystein for å få shoppet litt på Romerikssenteret før han kom. Jeg var så vidt innom Vero Moda, men på tur ut hylte alarmen på meg. Dere kjenner den følelsen, sant? Alle snur seg og glor, og man føler seg innmari lur. Jeg snakket med ekspeditrisa (som forøvrig ikke viste NOEN tegn til å ha hørt at alarmen gikk av…) og gikk til slutt ut av en hylende alarmportal uten å vite hva som satte den av.

Deretter bar det ned på matbutikken – hvor kortet nektet å fungere. Kjempegøy. Klokka tjue over fire på en hverdag, med stadig voksende kø av mennesker som vil hjem til middagen. Fikk satt ting på hold og måtte vente på Øystein som kom og reddet meg med sitt fungerende kort. Mens jeg sto og ventet kom det en stresset fyr som rasket med seg min ferdigpakkede pose som sto ved enden av kassa og løp avgårde – hans varer lå igjen oppe på rullebåndet. Heldigvis så kassereren det og sprintet etter mannen for å få byttet om på varene. Flau mann, og flau meg som lagde stadig lenger kø og baluba…

Litt usikker på om jeg tør å vise meg på Romerrikssenteret med det første.

Gårsdagen bestemte seg for å følge samme tråd som mandagen – min type morgen innebærer definitivt IKKE 20 minutter innelåst på do! ><

Vi har et nøkkelkortsystem på samtlige dører her på huset, men i går konket alt sammen ut. Vi ansatte har vanlige nøkler i tillegg, så vi kommer oss rundt selv om ting ellers bryter sammen. PROBLEMET er at den omvriderdingsen som satt på innsiden av døra som fører inn til toalettene utenfor auditoriet er ødelagt. Så jeg kom meg INN, men overhodet ikke ut igjen. Det er festlig når klokka er halv åtte om morgenen, og det er minst en halvtime til neste ansatte dukker opp, og en time til studentene skal i auditoriet. Heldigvis dukket det opp en skoleflink student etter bare 20 min (det er UTROLIG lite å finne på når man er låst inne i en liten gang) – jeg fikk ropt på hjelp, dyttet nøkkelen min under døra, og ble sluppet ut. Puuuh.