Category: Hester

Om å prioritere

Aftenposten har i det siste kjørt en artikkelserie med fokus på sprangmiljøet i Norge, nærmere bestemt “eliten” innen dette miljøet. Og det som kommer frem er vel det de fleste, særlig oss innenfor hestemiljøet, har hatt en liten anelse om… Hestehandel i ordets verste betydning og tvilsomme avtaler og store summer.

Jeg tror det er helt riktig at dette blir tatt opp. Men det som er litt trist er at for de som ikke vet noe om hestemiljøet generelt i Norge blir dette bare en bekreftelse på de fordommene de fleste har: At hestesport er noe rikinger holder på med, og at det er et usunt og tvilsomt miljø. Det er synd at det har blitt sånn på toppnivå, når det ligger så mye glede og arbeid og erfaringer og opplevelser i hestesport for oss som ikke er helt der oppe!

Det koster å ha hest. Det er helt riktig det – det koster tidvis MYE. Man trenger ikke engang ha en spesielt dyr hest, det som koster er jo det daglige. Men det er ikke dermed sagt at vi som holder på er rike, eller holder på med no snusk.

Nei, hemmeligheten ligger i at vi er noen jævler på å prioritere.

Selv går jeg i null hver eneste måned, og det er slitsomt. Det er slitsomt å vurdere om jeg kan kjøpe enten bodylotion eller mascara denne måneden, for pengene strekker ikke til til begge deler. Det er slitsomt å lure på om jeg TRENGER en ny bukse, eller om det hullet nede på beinet kanskje bare kan telles som moteriktig.

Men det er en prioriteringssak, og trenger hesten tannrasp er det dit pengene går først, før jeg kan vurdere noe til meg selv. Og så er det jo stalleia og hovslageren og vaksine og forsikring og ormekur og nytt regnteppe. Og det er ikke noe å lure på, jeg kan fint bruke jakka fra i forifjor en sesong til, selv om den er farlig stram over magen – for Alma må jo ha en sal som ikke skader ryggen hennes.

Jeg kan helt klart ikke klage, jeg vet at jeg har det godt økonomisk. Vi er nyetablerte, har hus og bil og ny garasje, og alt vi trenger i hverdagen. Så får det heller våge seg at jeg må stå over kafebesøk, middag ute med venninner, kino, konsert, juleshopping i Køben eller ny kjole før nyttårsaften.

Dette er min prioritering.

Redsel er en rar greie

Jeg er ikke redd for mørket, og jeg er ikke redd for hunder. Det vil si, så lenge jeg vet at det ikke er noe som truer meg i mørket, og så lenge jeg kan se hunden.

Hunder som kommer fykende ut av mørke hager langs en kjempemørk vei og boffer mørkt og truende så Alma får dilla og stikker ut, og som så fortsetter å jage oss et godt stykke oppover veien – det er ikke kult. Det er faktisk nesten så ukult noe kan få blitt.

Og det rare er hvordan man reagerer. Hvor rasjonell jeg var i det hunden kom og Alma stakk ut – så mye man rekker å tenke!

“Jeg vet jo hvor veien går, prøve å styre redd hest til venstre nå”
“Den høres ikke egentlig sint ut, bare truende – den vil nok bare ha oss vekk fra huset sitt”
“Oi, der sparket Alma bakut, nesten så jeg håper hun traff hunden”
“Jeg lar Alma løpe litt til, så tar vi ned”
“Der ble det stille, da tar vi ned”

Og førsteinntrykket var rett, hunden ga seg etter et spurtstrekk og tasset nok tilbake til huset sitt – fornøyd med å ha jaget vekk inntrengerne. Og det var DA, etter at situasjonssjekken viste meg at vi var trygge, hesten var like hel og hunden hadde gitt opp forfølgelsen – DA ble jeg redd. Kjemperedd. Så redd at jeg nesten gråt. Og hadde vondt i magen hele resten av turen til vi var hjemme igjen.

Hadde det vært dagslys hadde jeg bråsnudd Alma før hun fikk opp fart og latt henne ta hunden – hun er ikke redd for hunder, en gang opplevde jeg faktisk at hun ble stående til en irriterende hund løs i skogen kom løpende helt bortil henne, og så sparket hun den når den ble for nærgående o_O Og de fleste hunder stikker når hesten ikke løper sin vel, men kommer mot dem. Hadde det vært dagslys hadde jeg ikke vært så redd for at hun skulle snuble eller løpe på noe, eller falle eller skade seg på annet vis.

Men det var mørkt, og det var en hund jeg aldri så, og jeg ble kjemperedd.

Takkoglov så har jeg en fryktelig snill og flink og stø hest – som selv etter å ha blitt overfalt av sultne morderhunder (*host*) roer seg ned så fort rytteren tar i tøylene på alvor, og som riktig nok danser litt av skyggene resten av turen, men som er en knupp alikevel. Så som belønning fikk hun masse tørre brødskalker etter endt tur.

Det er noe rart med Alma og sånt tørt brød – det er fryktelig godt, men litt ekkelt i munnen etterpå, så hun blir stående å jobbe og jobbe og jobbe med tunga… Selv lenge etter at hun har fått brød kan Alma observeres slik:

Elegant, eller hur? 😀

Halleluja

Jeg burde antageligvis sletta bloggen her og oppretta en på hest.no, for nå har det blitt mye hesteblogging i det siste. Men som seg hør og bør i en dagbokblogg skriver jeg om det som fyller dagene mine – og det er akkurat nå mest Almingsen.

I går hadde jeg en nær religiøs opplevelse. Almingsen, som den travhesten hun er, har en lei tendens til å bruke energien sin oppover i stedet for ned og frem som en ridehest bør (vel, hun har faktisk mer energi oppover enn en traver bør ha også). Jeg kan ikke nok, og har ikke klart å få henne til å søke ned. Snille V på stallen har ridd Alma i uka som gikk,  og hun er kjempeflink og kjempetålmodig, og har faktisk fått til Alma – om enn etter en del tålmodighetsprøver. Og det må ha fått det til å gå opp et lys for søtnosen min! I går, for aller første gang for meg, slo Alma plutselig over, hodet senket seg og ryggen kom opp og hun gikk som en ridehest med de mest fantastiske stegene (vel, det var sånn det kjentes iallefall 😉 ). Jeg var livredd for å være for mekanisk i hendene, for å ikke klare å ta i mot og gi henne støtte, men det gikk bra! Selv et par ganger når hun stresset seg til kom nesa ned mot tøylen og hånda mi, istedet for rett til værs som den har pleid.

Dette kan antageligvis ikke forklares for dere som ikke er hestemennesker… Jeg vet ikke engang om det sier noe til de som ER det, men altså. Dette var stort for meg 🙂 Det kjennes som om Alma og jeg har tatt et langt steg videre.

Sånn forøvrig var gårsdagen en begivenhetsrik dag på flere måter, for Vibs og jeg lastet Charmisen og Almingsen på henger og kjørte ut til Flatner, rett nord for Gardermoen. Skogsområdet der var tidligere treningsområde for militæret, og de har kjørt opp en masse smale veier på kryss og tvers i skogen. Veiene består av løs sandgrunn, og det er MASSE bratte oppover og nedoverbakker. Fantastisk styrketreningsområde med andre ord. Alma er en engel på henger, hun stresser litt når hun skal ut, men det er ingen problemer å få henne på. Charma kan være litt verre, og i går ble det for mye når det i tillegg til hengeren sto en presenning og flagret i vinden like utenfor stallen – så når vi leide ut hestene fikk de fullstendig fnatt begge to, og Charma rev seg løs og spratt avgårde over gårsdplassen. Etter et par runder i 120, med innlagte bukkesprang fikk vi tak i henne igjen, og kom oss på hengeren 🙂

Hestepoesi

The wind of heaven is that which blows between a horse’s ears.
~Arabian Proverb

There is something about the outside of a horse that is good for the inside of a man.
~Winston Churchill

No hour of life is wasted that is spent in the saddle.
~Winston Churchill

All I pay my psychiatrist is the cost of feed and hay, and he’ll listen to me any day.
~Author Unknown

A canter is a cure for every evil.
~Benjamin Disraeli

In riding a horse we borrow freedom.
~Helen Thomson

En mørk og stormfull aften…

De grå skyene åpnet seg i det vi svingte beina over hesteryggen, vinden pisket det isnende vannet mot oss, tvang det inn under jakkekrager og gjennom alt av stoff – allværsjakka viste seg å ikke takle all slags vær alikevel, dette ble for mye.

Vi ledet hestene ut på veien og skuet ut over de gråbrune jordene med regnet trommende mot hjelmene. Hestene satte nesa i bakken og vendte nakken mot regnet, våre trofaste venner protesterte ikke, men bar oss tålmodig gjennom høstkvelden. De kalde dråpene trengte seg gjennom jakka, og rant nedetter ryggen. I det mørket falt søkte blikket mitt min kompanjongs øyne, dypt bak forhenget av dråper fra hjelmens brem – ord var overflødige, vi vendte hestene hjemover.

Vi forlot hestene pakket inn i ulltepper i den varme lukten av stall og godt høy, og satte kursen mot rykende varm kakao og flammende peis.

Stallsåpe?

Det er drama på gang i stallen! Eskil har kommet tilbake (han har stått i gamlestallen i påvente av at den nye skulle bli innflyttingsklar). Eskil er Almas gamle kjæreste – hun er hinsidiges forelsket i ham! Noe man jo kan forstå, for han er en lekker varmblods som man ikke skulle tro at var vallak.

Uansett.

Alma står nå sammen med Charma i innhegningen til høyre på bildet:

Der er det dessverre ikke plass til fler, så Eskil har fått plass med de to småsnuppene (to toårige hopper) som står i den store innhegningen bakerst på bildet. Ideelt sett skulle de alle fått stå sammen i en stor flokk i den store innhegningen, men sist vi prøvde gjorde Alma et godt forsøk på å spise den ene snuppa (Tooske) – Tooske fikk IKKE komme i nærheten av Alma, av Eskil, av foret, av… Ja, i det hele tatt. Stakkars Tooske ble jaget i ring og vi var litt glade for at Alma ikke var i bedre form…

Så nå står Alma nederst i sin innhegning, klemt inntil gjerdet, og stirrer og roper etter Eskil – hun ville ikke engang røre formiddagsmaten sin i dag. Stakkar liten, det er ikke så lett med hjertesorg. Og så å tape sin elskede til to sånne småttiser da 😉

Her er forøvrig Eskil og Geo – stallens to gutter. Eller om du spør dem, stallens to MENN. Helt klart, selv om enkelte deler mangler, så er de sannelig karer, og de er litt på tupp rundt hverandre når det gjelder damene. Sist de to møttes, i en innhegning, bet Eskil tak i nakken til Geo og løftet ham rett opp fra bakken! Men nå har Geo fått sin egen dame, shettishoppen Michelle, og henne får han nok ha i fred – selv fra storsjarmøren Eskil 😉 

Brrrrr

Nå er det kaldt å være utehest nå… Det blåser så det hyler rundt husvegga, og regnet slår sidelengs i vindkastene. Almingsen har heldigvis et splitter nytt Bucaas regndekken, som så langt har holdt henne tørr og varm, men det er definitivt på tide å komme seg innomhus.

Det kjipe med dekken døgnet rundt er at det klør så veldig under der når man ikke får rullet seg ordentlig, og ikke kommer til og får fikset litt på pelsen selv. På solskinnsdager passer vi på å ta av teppene – og gode venninner hjelper selvfølgelig hverandre 🙂 Det ser en anelse brutalt ut:

Men det er nok bare godt… Klør du meg så klør jeg deg!

Vente på skoern

Gårsdagen var nydelig! Jeg dro hjem tidlig fra jobb for å rekke hovslageren – den perfekte dagen å gå tidlig på. Skarp og klar luft, men sola varmet og himmelen hadde den intense blåfargen den bare har om høsten. Trærne flammer gult, og det luktet høstskog. Bjørk har en nesten krydderaktig varm lukt når den blir gul. Skoeren ble litt forsinket, men det gjorde ikke noe – jeg lånte dekkenet til Almingsen og la meg ned og nøt sola 🙂

Vi har forøvrig byttet sko – fra travsko til ridehestsko, pussig nok har vi da også gått fra størrelse 3 til størrelse 1, og har baksko på alle fire beina… 6-7 uker til neste gang vi trenger hovslageren, og det er nok bra – han hosta litt og mumla noe om dårlig tid pga elgjakt den kommende månenden 😉