Category: Bøker

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)

Altså. Siden 1. januar har jeg lest:

Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.

Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.

Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!

Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på 🙂 Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.

The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår – alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike – ofte ikke helt klare – årsaker.

I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer – et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.

En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer – disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.