Når jeg først var i gang med steampunk (se forrige post) gled jeg videre inn i Gail Carrigers verden, med Soulless (A novel of Vampires, Werewolves and Parasols) og Changeless (A novel of Vampires, Werewolves and Dirigibles).
I beste Jane Austen-stil skriver Carriger om Alexia Tarabotti, singel kvinne i slutten av 20-åra, for stor, for mørk i huden (på grunn av sin italienske far), for vitenskapelig interessert og for lite interessert i kjoler og hatter til å kunne ha noe håp om å finne en mulig ektemake i dronning Viktorias England. I tillegg har hun ingen sjel – og er dermed en av ekstremt få mennesker i verden som kan nøytralisere vampyrer og varulver.
I Soulless blir Miss Tarabotti “rudely attacked by a Vampire, breaking all standards of social etiquette” og ved et uhell dreper hun nevnte vampyr. Når Lord Maccon (“loud, messy, gorgeous and werewolf“) blir sendt for å etterforske saken blir Alexi virkelig satt på prøve. På både den ene og den andre måten. Dette er fantastisk, vakker, viktoriansk, vimsete, fnisete, deilig steampunk som kan anbefales på det aller varmeste. Jeg venter åndeløst på bok tre i serien – den skal visstnok komme i september.
Akkurat nå er jeg midt inne i Deeds of Paksenarrion – for hvem vet hvilken gang. Elisabeth Moon er en av favorittforfatterne mine, hun skriver en del spaceopera som er helt på grensen (hvis ikke godt over) av chick-litt, men akkurat Deeds synes jeg at hun gjør en strålende jobb med. Bøkene (for det er egentlig tre, men jeg har dem samlet i ett bind) handler om Paksenarrion, og hennes ferd fra bondejente til soldat og etterhvert høyere stillinger i en verden som er befolket av hva jeg opplever som troverdige alver og dverger, med en messy nok historie hva angår menneskene, og akkurat passe magi og gode/onde krefter. Man merker Moons erfaring fra det militære, og hennes interesse for hærkamp i tidligere tider (og kanskje derfor synes jeg at den første boka av de tre er den aller beste, den er enkel, men god, og Moon viser hva hun kan mens Paks er i et kompani leiesoldater). Det er fortsatt ganske lette bøker, men det er noe med tonen i de som tiltaler meg – og så liker jeg Paks som heltinne.
Nå i disse “åh, så du? der var det sol i ti sammenhengende minutter”-tider er det rikelig med muligheter for å nerde litt.
Med House of Suns kjennes det ut som Reynolds er i ferd med å komme tilbake til den stilen han hadde i Redemption serien. Dette er nytt, med fler vyer enn i de foregående han har skrevet. Det mangler fortsatt den store “Oooo – aha” opplevelsen, men er adskillig nærmere enn han har vært på en god stund. Hovedpersonene er kloner – to av tusen kloner skapt av en kvinne kalt Abigail Gentian. Hun og flere med henne klonet seg selv for millennia av år siden, med det som mål å kunne utforske verdensrommet – samle informasjon og opplevelser. Med jevne mellomrom holder klonene (Gentian shatterlings) møter hvor de samler og oppsummerer opplevelser og informasjon. Denne reunionen blir anderledes, noen angriper kloden hvor Gentian Line holder treffene sine. De få overlevende klonene forsøker å finne ut av hvorfor og hvem – og underveis finner de ut at det er en langt større hemmelighet som ligger bak enn de kunne forestille seg.
Feene er i tilbaketrekning. Menneskene har tatt over verden og feene er i grunnen fornøyd med å holde seg til sin magisk beskyttede skog/by, djinnene som skapte verden har gått i dvale, magi er i ferd med å forsvinne. Med unntak av en fe – Magpie. Hun er ikke helt som de andre, bestefaren hennes er en vind – og alle dyrene og vesnene har høye håp til henne. Menneskene har begynt å finne igjen forseglede flasker som rommer demoner som ble fanget under demonkrigene. Og nysgjerrige som mennesker er, slipper de løs demonene. Magpie jakter på demoner, sammen med en flokk kråker som har adoptert henne som en søster.
Cory Doctorow er et navn jeg har hørt, men ikke tidligere forbundet noe med. Han er visstnok en av de mer kjente forfatterne/bloggerne som har blitt sitt eget lille fenomen online. Han omtales som en av de nye store stemmene innen sci-fi. Jeg vet ikke helt hva Someone comes to town. Someone leaves town ER, men den kjennes ikke ut som sci-fi. Jeg kom aldri helt inn i boken – den er rett og slett FOR rar for meg. Den virker som om den er rar for å være rar, uten at den trenger noen annen grunn. Mens jeg gjerne vil ha litt faktisk innhold under all rarheten. Det er en del tanker om tilkobling og nettverk i den, både mellom mennesker og maskiner, men det er ikke nok. Konklusjon: Boken er FOR rar. (Hvis du lurer: Hovedpersonen har en far som er et fjell, en mor som er en vaskemaskin, en bror som er død, en bror som er en øy, og tre øvrige brødre som er en russisk babuschka dukke…)
Om denne boken skriver Neil Gaiman: “[a] book that does for Moscow what I hope my own Neverwhere may have done to London.” Og Ekaterina har nok vært veldig inspirert av Neverwhere og lignende historier. Hovedpersonene kommer på ulike måter igjennom til underverdenen som eksisterer under og parallellt med Moskva. Der lever andre som dem selv – mennesker fra ulike tidsperioder som har opplevd en stor personlig krise og i denne krisen funnet overgangen til underverdenen. Der finnes også nesten glemte russiske guder, historiefigurer og mytiske vesener.
Deadstock handler om privatdetektiven Jeremy Stake som en gang i fremtiden på en annen planet etterforsker tyveriet av en spesiell dukke. Dukken tilhører milliardæren Fukuda’s datter. Fukuda er også produsent av kunstig fremstilt kjøtt – “deadstock”. Dukken er laget av samme stoff som deadstock, men med eksperimentelle metoder – noe som har ført til at den er blitt noe annet. Det hele ender opp med å være en halvgod Call of Chutulu versjon. Interessant setting og tidvis spennende.
