Category: Dyr

Jeg satte Easy i bånd på gårdsplassen og snudde ryggen til  i to minutter, og vips, der var det ingen hund lenger.

Å være ute i mørket er altså BARE tullball i følge Easy.

Easy og kattene hadde en litt kranglete start, men ikke sånn de aller fleste tydeligvis så for seg. De som ikke kjenner kattene våre bekymret seg veldig for at kattene skulle gi lille valpen juling når hun dukket opp inne på deres territorie. Det som skjedde var nesten stikk motsatt – for kattene var LIVREDDE for den lille biten med fluff som løp rundt på kjøkkengulvet.

Vi satte frem kjøkkenstoler og la til rette for at kattene kunne få bevege seg i høyden og studere det skrekkelige vesenet på avstand. I godt over en måned har de kommet inn kjøkkenvinduet, gått over fryseren, over kjøleskapet, hele lengden på kjøkkenbenken – sett seg goooodt omkring fra enden av kjøkkenbenken før FULL FART over stuegulvet og inn på soverommet eller katterommet. Vi har nemlig også snekret lave grinder til alle ekstrarommene slik at kattene har fristeder hvor hunden ikke kommer til.

Easy syntes selvfølgelig at dette var toppen av underholdning – hvis hun gikk mot kattene med stive bein og sa BOFF, så skvatt det katter til alle kanter >.< Vi har fått vent henne av med det, og hun er flink nå – snuser gjerne på dem, men løper ikke bort til eller etter dem lenger.

Og heldigvis ser det ut til å gå seg til. Kattene er fortsatt ikke spesielt glade i Easy, men de er ikke vettskremte lenger heller. Ares kan godt gå bort og snuse litt foraktlig på henne før han rusler videre, og Athene tør i det minste å gå på gulvet igjen – selv om hun helst går store buer rundt hunden. Ingen av dem løper i panikk om Easy kommer ruslende borttil dem lenger.

Når vi går på tur med Easy er kattene gjerne med opp i skogen 🙂

Små froskene, små froskene,
de hopper fort av sted.

Skogen vi bor ved er en meget fuktig skog, det er dammer, myrer, pytter, bekker og tjern over alt. Bare noen få meter inn i skogen fra huset vårt er for eksempel vesledammen. Et yndet sted for frosker – og i disse dager skvetter det småfrosker rundt alle steder der oppe.

En dag vi kom hjem fra tur og Easy var i ferd med å hoppe opp i balja si for å skylle potene så vi noe som lea på seg på bunnen – og sannelig var det ikke en liten frosk. Hvordan den har kommet seg helt bort til oss og opp i balja er jeg litt usikker på, det kan nok tenkes at den har fått litt hjelp av to nabogutter som jeg stadig ser bærende rundt på småfrosker. “Den må reddes” tenkte vi, så vi puttet den i litt vann i en pose, og ruslet tilbake opp i skogen.

Hele familien Glum ble med på redningsaksjonen, om du ser nærmere etter på bildet kan du se nesten alle turdeltakerne: frosken, hunden, mannen og den røde katten (naboene kaller kattene våre “den røde” og “den blå” da de har hvert sitt halsbånd i før nevnte farger. det de stort sett sier er “i går var den blå inne på kjøkkenet/stua/soverommet mitt igjen” *host*):

Underveis til vesledammen tråkket vi nesten på en liten frosk til som hoppet litt molefunken rundt midt i stien og holdt på å bli Easy-snacks. Siden vi var godt i gang som selvutnevnte froskereddere plukket vi med oss den også:

Lykken var stor for alle parter da endelig kom frem til vesledammen og fikk sluppet løs de to flyktningene. Nok en redningsaksjon fikk en lykkelig slutt!

Åh, Easy vokser så fort! Har endelig fått ut fingeren og lagt inn noen bilder fra mobilen, og hun har virkelig forandret seg mye bare siden vi fikk henne. Hun begynner å bli langhåret, samtidig som hun lysner i pelsen (i følge oppdretter blir hun nok så og si hvit til slutt, sånn som mammaen er).

Hun har blitt tøff nok til å gå på turer i skogen (til å begynne med var det kjempeskummelt å gå av gårdsplassen), og har oppdaget hvor gøy TENNISBALL er. Hun henter ting vi kaster, er en ræser på å finne godtebiter som gjemmes rundt i stua, og begynner å bli flink til å komme, sitte og se på oss når vi roper på henne. Vi har begynt på valpekurs, går turer og leker masse i skogen og på jordene. Hun går selv og legger seg i buret sitt i gangen når hun synes det har blitt sent nok på kvelden, og gnager (nesten) ikke på ting hun ikke får lov til å gnage på.

Lille nurket er fortsatt litt mørkeredd, det er ikke alltid hun får gått på do om kvelden, for det er så mange lyder hun må følge med på i mørket at hun av og til bare blir stående med fire stive ben og si boff boff boff med den mørkeste stemmen hun har – sånn i tilfelle lydene kommer fra store skumle monstre som helst bør skremmes bort. Hun er nesten husren, men er ikke så flink til å si i fra når hun må tisse. Så lenge vi er flinke til å gå ut med jevne mellomrom går det bra, men hvis det blir litt lenge så skjer det fortsatt noen uhell inne.

Sånn så fluffet ut når vi fikk henne:

Nå er hun større og mer hårete – her fra en av favorittsysslene våre, tennisballkasting på jordet:

Det er ikke så enkelt å ta bilder av et sånt plusk, Easy er en MEGET aktiv dame som er høyt og lavt og i bevegelse nesten hele tiden – og setter vi oss på huk kommer hun som en kule for å få kos og oppmerksomhet. Jeg har derfor ganske mange bilder ala dette (ser du halen?):

Men av og til treffer jeg, her har dere bildebevis på at vi har en apporterende hund – selv om ballen er så stor at hun ikke får den inn i munnen, hun hekter bare to hjørnetenner i fluffet på utsiden av ballen:

Vi har hatt noen kjempefine skogsturer sammen også, hun er flink til å gå løs i skogen – går ikke langt unna oss, og kommer når vi roper. Og så kan vi ha rolige stunder sammen:

Men for det meste er hun IIIII FAAARTAAAAAA:

Vi har et skummelt dyr i huset. Skumlest ever faktisk. Det er så skummelt at det skremmer katter, hunder og små barn. Og i ett tilfelle et voksent menneske også.

Hvilket av dyrene det er? Hamsteren så klart! Når han er ute og ruller på gulvet i ballen sin skvetter katter og hunder til alle kanter, og små barn løper gråtende til mammaen sin.

Easy DIGGER vann. Hun må være en av de mest vannglade valpene jeg har vært borti – på tur i skogen tar hun fart og løper igjennom alle vanndammene hun ser, helst sånn at det spruter. Litt upraktisk når hun er en hund med masse pels og dammene i skogen er rundt 80% gjørme, men det hjelper at balja som står utenfor døra hjemme er minst like morsom. Hun hopper selv opp i den etter endt tur, og plasker rundt til all gjørma er skylt ut 🙂

Som for eksempel når katten har fanget en mus og tatt den med seg inn, og valpen får tak i den, og du må pirke den ut av munnen til en hund som absolutt ikke er klar til å gi slipp på “sitt” bytte. Døde, lett tyggede mus er ikke veldig delikate.

(Illustrasjonsbilde – disse to musene ble ikke tygget på. De er bare døde.)

Møt vårt kommende familiemedlem – Escada! Hun er en liten lhasa apso (ikke bare liten fordi rasen er liten, Escada ser ut til å bli liten selv for Lhasa å være) som flytter inn hos oss i august. Vi gleder oss masse – og er litt spente med tanke på kattene, men tror ikke det blir noen store problemer.

Lhasa apso er en liten hunderase, de kalles tempelhunder – beslektet med blant annet tibetansk terrier. De er små, tøffe, i stand til å takle litt alenetid og ikke fullt så gneldrete som andre småbikkjer. De har i utgangspunktet LANG pels, men vi kommer nok til å holde Escada kortklippet (greit å ha venninne som driver hundesalong…)

Noen bilder kanskje?

For jeg er bare søtest:

Og den fingern? Den er døøøød, for jeg er farlig også:

Brått blir man sliten:

Og så begynner det å gå unna med disse her potene, har fått taket på å stokke dem rett nå: