Vi har en aldeles strålende jul. Vi feiret på Låvetun med mor og far, verdens tøffeste bror, tante og onkel, fetter og kusine, og mommo og moffa. (Kusine er forøvrig operasyngedamediva, og da hun sang i kirkejulekonsert for noen dager siden fikk hun stående applaus, som den eneste noen gang på 32 år i den kirken! Det er litt kult.) Det var fantastisk god mat, masssse pakker og stor stas for alle. Med masse dyr og manglende dyrepass ble ikke oppholdet så lenge som det normalt ville vært, noe jeg synes er litt kjedelig, men vi får ta det igjen en annen gang.

Låvetun er liksom julehuset over alle julehus:

Det kom sannelig nok snø også! Vi reiste tidlig den 24de for å rekke alt vi skulle, så vi dro i fra umåkt gårdsplass. Det var fryktelig dumt, for det snødde tett det neste døgnet og når vi kom hjem måtte vi måke av et knehøyt lag med snø før vi kunne få kjørt bilen opp til garasjen. Ikke at det syntes at vi hadde måkt morgenen etter, for da var det sannelig like mye snø der igjen! Helt spesielt, tror nesten ikke jeg har sett det snø SÅ mye på så få døgn før. Skal man bedømme ut i fra haugene vi har nå, så har det kommet like mye snø som det kom i løpet av november og desember i fjor – og da syntes vi det var mye snø, med måking nesten hver dag. Bildet under er fra førstedag, og første omgang måking:

Seremonien var vakker, musikken var vakker, kjolen var vakker, mannen var vakker, stedet var ufattelig vakkert.  Perfekt!

Sjuretters middag ved et eget bord nede paa stranda, med vaar egen kelner, masse fakler og deilig vin er heller ikke aa forakte.

(Saa faar vi heller leve med at det regner i dag )

Bildene under er et raskt utvalg direkte fra kamera, uten at vi fikk sett saa veldig noeye paa dem – 10 min paa internetkafe er ikke saa lenge Men det er da en start!

Jeg har verdens aller fineste bestemor, det er jeg helt sikker på – og i dag reiser vi oppover for å feire bursdag!

Bestemor er vakker, elegant i fine drakter og smykker, men for meg er hun kanskje først og fremst skogen og vedhogst og jakt, hun er vafler og lapskaus og varme og trygghet. Hun er lukten av solvarm skog og nytraktet kaffe ved en varme i skogen. Hun er tålmodigheten selv som sitter på badebrygga i timesvis mens små badenymfer går langsomt i oppløsning i sjøen. Hun er kalde dager med kakao og kortspill på et lunt kjøkken etter herlige aketurer og sparkturer. Hun er trekkspillmusikk og dans i lange sommerkvelder, og det beste som fantes var å gå rett fra ungdomsskolen og opp til bestemor og bestefar. Bestemor er fantastisk god mat og bakstverk, hun er lange skog- og fjellturer, og bærplukking og skogskunnskap. Bestemor er alt det fineste jeg kan tenke på – dyrekjær og ungekjær, og jeg er forferdelig glad for at jeg har henne, og at jeg har hatt henne så nære i hele oppveksten.

Så hurra – hurra – hurra! for bestemor!

I kveld skal det feires

Når det er kaldt og vått ute, og katten er misfornøyd, da hjelper det å ha en mormor som er en ræser på å strikke! Hennes strikkemus med plass til en god dose kattemynte i magen er geniale:

Man tager ett stk strikket mus:

Og fyller den med kattemynte:

Instant lykke

Jeg har vært hjemme på Hamar og bakt smultringer sammen med mor og mormor

Visste du hvordan smultringformedingsen ser ut kanskje?

Masse deig – mye rømme må til!

Formes og venter på koking:

Kjele med varm smult – denne delen synes jeg at er litt skummel:

Til kjøling:

Tilsammen 210 smultringer ble bakt denne dagen Nok til mor, mormor og meg:

Nesten best av alt er hullene For på slutten av hver deig koker vi det som er igjen av hull og avskjær etter å ha formet smultringene, og de blir en akkurat passe stor munnfull som det er lov å spise med en gang:

I anledning posten under kjører vi en ønskereprise (vel, jeg ønsket å repetere det iallefall, og visst er det vel fint nok til å repeteres?):

Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.

Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.

Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.

Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.

[Hans Børli]

Helga ble tilbragt på Hamar, og på lørdag var vi ute på skogen for å hjelpe far med vedhogsten. Snakker om effektivitet med fem personer (tre generasjoner) i full fart! Vedkløyverne gikk varme, og på et lite blunk hadde vi lagt opp en fin dobbelt rad med ved.

Vi hadde to kløyvere i gang:

Det lyse er den veden vi la opp på lørdag (det er doble rader):

Vårt fancy doble vaffeljern har blitt behørig testet med bestemors vaffelrøre SNADDER!

Jeg har en bestefar som er usedvanlig oppegående på det tekniske (altså, det er de alle sammen, både bestemor og mommo sender og mottar bildemeldinger og tekstmeldinger) – han har kjøpt seg en laptop og latt seg overtale til å installere bredbånd, så han er digital som få. Bare noen dager etter min forrige post om vafler lå følgende mail i innboksen min:

En dag på forskudd, men ettersom jeg er borte i hele morgen må det blogges i dag.

I morgen fyller mommo’en min 85. Og tøffere dame finner du ikke. Eller penere, eller flinkere eller snillere. Det er ikke så mange år siden hun sto på nederste trappetrinn og la håndflatene i gulvet – sprek som få! Elegant, velkledd og sporty. Og teknisk! Leser og sender SMS og MMS så det står etter.

Hun har strikket og heklet utallige gensere, sokker, votter, luer, strømper, sengetepper, duker, kattetepper, katteleker, sparkebukser, bebiklær, nisser, påskekyllinger, skjerf, smykker og det meste annet du kan tenke deg som kan lages av garn. Hun har laget mengder av lekre plagg til alle i familien, og vi er mange: 3 barn med ektefeller, 7 barnebarn – noen med samboere/ektefeller, og nå også fem oldebarn. Sist jeg bestilte meg et par votter tok det to dager (fordi hun måtte ut og kjøpe garnet først…). Og når jeg klaget på at jeg ikke hadde noen ordentlig genser å ri i mekket hun en helt spesiell ridegenser! (Den burde vi forresten tatt patent på.)

Mommo er den som stiller opp. Som snørte på seg skøytene eller rasket med seg akebrettet når vi var små, og som spilte uendelig med vri åtter med oss. Eller kastet frisbee i hagen. Hun tryller med blomster – georginene hennes blomstrer hele vinteren, og rosene blir ubeskrivelig vakre i hennes omsorg. Hun er den som stikker til oss en seddel om hun ser at ting er litt trange, og hvisker “men ikke si noe til mora di”. Hun er en man kan betro seg til, og som deler villig av livserfaringen sin.

Hun har kjørt bil helt til nå, og har selv bestemt at nå vil hun ikke mer. Enda vi alle vet at hun har refleksene og evnene på plass. Og det er helt greit – det står respekt av den avgjørelsen.

Det er så mye jeg kunne skrevet om mommo. Vakre, snille, gode mommo. Men altså.

HIPP HIPP HURRA for MOMMOen min

Fast innslag i jula, så sant vær og føre tillater: Skøytedag på Åkersvika, med bål, pølser, familie, venner og venners venner. (Klikk på bildene for å se dem større.)

Jeg mistet tellinga et sted mellom sisten på skøyter og kaffepause med lussekatter, men det var minst 30 innom i løpet av de timene vi holdt bålet i gang.

Vi har beiset alle overflater av huset vi kan nå uten en høyere stige (vår lille gardintrapp er ikke helt nok på den høyeste delen), det blir faktisk veldig lekkert selv om grønntonen ikke var helt den jeg var ute etter. Øystein er i full gang med å legge terasse, faktisk er han nesten ferdig på stue-sida. Garasjen kommer som byggesett mot slutten av august, og vi venter på beskjed fra mureren som skal komme og montere peisovnen vår

Den siste uka har vi hatt to nederlendere på besøk igjen, kjempekoselig! Jeg har jobbet, men Øystein har tatt dem med seg på utflukter og turer. Det er hyggelig å ha venner på besøk, god mat, god drikke og et utvalg brettspill – så trenger man ikke kjede seg selv om det regner heller.

Jeg har også vært en helg på fjellet med mor og far. Vi fikk en fin tur, selv om det for det meste regnet og yret. På søndagen ble vi stående en halvtimes tid i en liten hule midt innpå fjellet mens vi ventet på at et plutselig skybrudd skulle gi seg.

Lest siden sist er to gjen-lesninger: Pratchetts Wee Free Men og Wintersmith (inspirert av Elin som har lest Wee Free Men for første gang )

Den nye stallen er ikke ferdig enda, men de har fått opp innhegninger og fått foret i hus, så i løpet av uka henter vi ned Eskil og Almingsen så vi kan få i gang treningen igjen. På tide, min lille badeball ser ut som om hun sprekker snart!

Jeg er nettopp tilbake etter nesten en uke på skogen (Stange almenning). Samme sted som før, på Hersjøvangen hos bestemor og bestefar – på gården der bestemor vokste opp, og som nå er feriested for nesten hele slekta. Det myldrer med tanter, onkler, søskenbarn, tremenninger og øvrig slekt der ute (Nesten så en kan forvente å høre en enslig banjospiller når man har kjørt langt nok ut på skogen og nærmer seg Hersjøvangen… Vi hadde ikke noen banjo, men mannen til den ene tremenningen min spilte trekkspill…)

Jeg har blitt grundig bortskjemt av bestemor, badet, lært å spise skjørost, gått omkapp med en golden retriever, badet, vært på beversafari (vi kom HELT inntil med båten før den slo med halen og dukket!), badet, gått på Knuktårnet (gammet branntårn, hvor oldemor og oldefar hadde vakter), badet, og generelt bare nytt livet. Nevnet jeg badet? Det var mellom 20 og 24 grader i vannet, og Hersjøen er den nydeligste lille skogssjøen man kan forestille seg.

Under: Hytta til bestemor og bestefar, tidligere en del av låven på gården, men nå ombygd til to husrom. Happaranda til venstre er bestemor og bestefars, mens jeg fikk låne Parkala til høyre denne uken:

Bestemors rømmevafler… Best i verden!

Norton, tilhører tremenningen min, og ble med meg på langtur på onsdag. Super turkamerat!

Utsikten fra Knukberget, hvor branntårnet lå: Man kan se til Sverige, og over mot Gjøvik.

Det meste begynner å bli modent – multe, blåbær, markjordbær, villbring… Mmmmmm!

Fra badebrygga. Perfekt – bare helt perfekt

På beversafari

Utsikten fra andre sia av sjøen, opp mot hytta: