Stjernesøkerens

I år som i fjor. Hjortelusfluene. På omtrent samme dato også faktisk. Har bare sett fire/fem pr tur så langt, men det er nok like før de svermer.

De norske sprangrytterne tok i går bronse i lagkonkurransen. Det er sensasjonelt - Norge har ikke hatt lag i OL siden 1936, og så går de avgårde og tar bronse etter flere harde runder mot verdens beste sprangryttere.

De fleste av dere visste antageligvis ikke engang at Norge HADDE sprangryttere i OL, for mens det har vært skrevet side opp og side ned om rifleskyting, så har det knapt vært et kvekk om sprangrytterne. Det var en liten sak i Aftenposten og i VG etter at spranglaget kvalifiserte seg til finalen, men de forsvant fort - det har vært skrevet mer om perifere sporter hvor vi ikke engang har deltagere.

Det morsomme er at hovedsaken nå er at MÄRTHA synes dette var fantastisk, og hva hun synes og tenker og heier og at hennes venninnes far eier den ene hesten. Det hele er illustrert med et stort bilde av Märtha. I Dagbladet er det et bilde av Märtha til hest og undertittelen “Prinsesse Märtha Louise er strålende fornøyd med OL-bronsen.”… Det høres ut som om det var hun som tok den.

*megagrump*

Velvel De gjorde det fantastisk bra, og all ære til dem!

(Og alle dere som mener at hestesport ikke er sport, at det bare er å holde seg fast og så ordner hesten resten… Bare spar dere - jeg har gått så mange runder i den diskusjonen at jeg ikke gidder mer. Prøv selv eller ti still om noe du ikke vet noe om!)

[EDIT] Nå har nok journalistene våknet, for nettavisene begynner å få mer informasjon om bragden Aftenposten har en god artikkel om laget og spesielt Tony Andre Hansen. De har også sett lyset når det gjelder hva som kreves av rytteren i ridesport og sier: “Det går nemlig ikke an å kjøpe seg til suksess, selv om man investerer i et meget godt hestemateriell.” For det ER en prestasjon av både menneske og hest

I dag kom Almingsen hjem Hjem til nytt hjem faktisk! Selv om stallen ikke er ferdig enda er innhegningene oppe. Bildet er litt lite, men er det ikke lekre innhegninger? Ikkeno knussel der i gården nei! Tre små i front, og en stor en bakenfor - og bak det igjen ligger ridebanen!

Alma og Eskil (varmblods) står enn så lenge i den største, mens Tooske (frieser) og Charma (ridehestmix) deler en av de mindre, og de to shettisene har en annen. Dattera på gården har en sprangponny som flyttes over når stallen er ferdig, og ei jente fra området kommer med ei åringshoppe (ridehest av no slag) og da er stallen fullbooket. Jeg tror det blir knallbra!

Veggene på stallen er nå oppe, taket kommer på i løpet av denne uka og neste. Vi har blitt hyret inn for å hjelpe til med å hvitkalke vegger inne i den gamle låven, og mot slutten av måneden er nok mye av innventaret i stallen på plass Det blir utrolig pent, og det er masse plass å gå på i den gamle låven.

Almingsen ble kjørt på beite for et par uker siden, og det ser ut som om hun storkoser seg. Hun står på et annet beite i år enn i fjor, sammen med seks andre hester (i fjor sto hun bare med en annen hest). Det er en sammensatt flokk, med to ponnier, en araber, to varmblods, en shire-blanding, og Almingsen - og det ser ut som om de går flott sammen

Det eneste som ikke er så flott er innsektene… Det er masse mygg og knott og andre blodsugere ute nå, det er ikke til å unngå om man er i skogen eller på enger med litt langt gress, og Almingsen og de andre hestene er alldeles oppspist! Varmblodsene med tynn pels har store vabler oppover halsen, det har Alma sluppet så langt, men på innsiden av bakbeina er det et felt nesten uten pels, og der har hun åpne sår. Knotten sitter i store klaser og spiser *GRØSSE* Jeg har vært ute og hatt på myggmiddel, og det fungerer for en stund, men jeg kan ikke reise helt ut dit og ha på innsektsmiddel to ganger om dagen Det får gå som det går…

Med alle innsektsbittene er vi mennesker hjertelig velkomne, for vi er så flinke til å klø! 

Her kommer noen bilder fra beitet:

Når det teite mennesket bare står der med kameraet, så må man klø litt selv. Alma klør:

Og Eskil klør:

Det er da idyllisk der ute? Jeg klarte faktisk å få hele flokken i ett bilde:

De har fått saltstein, noe Alma er svært glad i - og når saltsteinen er rød, da blir leppa også rød:

Lialka kløøøøøør på magen, og det er så godt å ha et menneske som klør der:

Det er to trær på området som har utmerket seg som glimrende klø-trær, her benytter Stjerna seg av det ene:

Det er ikke så enkelt å klø sin egen mage:

*katt i full sprint over nabotomta, inn terrassedøra og inn på katterommet*

Man er da en sivilisert katt og går på do inne, selv om man har blitt utekatt på ettermiddagen!

Nå er begge kattene blitt utekatter De er ute på ettermiddagen mens vi er hjemme og kan ha terrassedøra åpen for dem. På det varmeste dingler de bare rundt husveggene, men utover kvelden har de tatt seg både tre og firetimers turer opp i feltet. Noe vi vet av den enkle grunnen at Ares mjauer for annethvert skritt, så vi kan høre ham forsvinne oppetter, og komme ned igjen… Mulig dette driver naboene fra vettet? ;)

Halen rett til værs og uendelig tilfreds kommer han mjauende når vi roper - med mindre det skjer noe skrekkelig spennende da såklart… Og da er det helt greit å bli tatt inn, få middag, og legge seg på sofaen resten av kvelden 

Vår lille eventyrer har sitt liv sommer, det er det ingen tvil om.

Athene også er ute nå, hun kom fort over DEN skrekken! Det viser seg at det bare er terrassedøra som er skummel. Sikkert fordi det har vært en del gravemaskinjobbing på den sia av huset på dagtid, og mye bråk mens vi ikke har vært hjemme. Vi satte opp vinduet på kontoret for å få ordentlig gjennomlufting, og VIPS var det utekatt av ‘tene også. Det skumle med ‘tene er at hun ikke bryr seg så mye om tom mage som det Ares gjør (han er vel typisk gutt) og det er ikke sikkert hun kommer hjem til kveldsmaten.  På fredag var vi kjempebekymra, da kom hun ikke hjem før klokka to… Klirreklirre “MIIII” sa det ved siden av senga - gjett om vi var glade. (Klirreklirre fordi de har halsbånd med bjelle på )

Det er litt planlegging som skal til, ettersom vi vil være hjemme mens de er ute, slik at dører og vinduer kan stå oppe om de vil inn igjen. Det vil si at en av oss må være sikker på å skulle være hjemme hele ettermiddagen. De må ikke slippes ut for sent, for da tar de seg langtur utover natta, og de bør få middag ganske tidlig så de blir sultne igjen til ti-tida… Puh. Men det går jo

Ares og Athene er jo innekatter. Vi er ikke heeelt sikre på hvor godt de vil klare seg ute i verden på egenhånd, og prøver å gjøre opp for manglende frihet med turer i bånd. Men det er ikke tilfredsstillende for Ares, som er en eventyrer og gjerne skulle ha sett mer av verden.

Ares elsker andre katter, og vil fryktelig gjerne leke med dem, men når han kommer borttil dem vet de ikke helt hvordan de skal oppføre seg. Min teori er at etter å ha vokst opp i en slekt av innekatter, og kun hatt sin søster som samtalepartner, så snakker ikke Ares helt det samme språket som andre katter. De fleste kattene vi møter ute ser på Ares som en litt dum turist, han klarer delvis å gjøre seg forstått - men delvis bruker han det han tror er korrekte fraser, som viser seg å være dødelige fornærmelser.

I tillegg eier han ikke frykt og er litt vel nysgjerrig - hunder er kule å lukte på, og jeg tenker som så at dersom Ares møter en rev så vil han strene rett bort for å leke med den… Jeg har mistet katt til rev før. Biler er også interessante dingser, halvskumle, men ingen grunn til å flytte seg ut av veien av den grunn. Åpne dører er superspennende, det være seg andres hus, garasjer, boder eller biler: Dører er til for å gå inn igjennom.

Sist søndag mens jeg var ute og luftet Ares greide han å vri seg løs fra selen sin, og forsvant lykkelig med halen rett til værs. Og borte ble han. Jeg satt ute i hagen og så for meg flatkjørt katt i fire timer, før jeg hørte den umiskjennelige mjauingen hans lenger opp i feltet. Han var storfornøyd, og kom i grunnen bare hjem for å få litt mat, så kunne han godt tenke seg å få komme ut igjen.

Nå maser og maser og maser han om å få lov til å slippe ut… Så vi har kjøpt et halsbånd (seffle med strikk) og skrevet på telefonnummer. Han var ute en snartur i går, med meg dinglende etter. Den turen endte i at han jogget over veien, sjekket steinrøysa der, og så sprintet han videre og inn naboens dør. Jeg ringte på, sa litt engstelig at katten min hadde gått inn i stua deres, og fikk komme inn for å se etter beistet. Han satt under spisebordet, og når jeg strengt sa “Ares!” spolte han over stuegulvet, ut døra, over veien og inn i vår hage igjen. Det satte i grunnen punktum for gårsdagens utendørsaktiviteter.

Har jeg nerver til det blir det en tur til i dag.

(Athene er ikke noe problem, hun synes verden utenfor verandadøra er ekstremt nifs… Hun kan godt gå to steg utenfor døra, men så fort det kommer en lyd - en bildør lukkes, naboens hund bjeffer, naboungene hyler - så er det fullt panikkløp inn verandadøra, gjennom stua og gangen, og så langt inn under senga som mulig.)

Når så du sist en gråspurv?

Jahaja, men er du sikker på at det VAR en gråspurv du så?

Jeg har en far som er mer en gjennomsnittlig interessert i de besøkende på fuglebrettet, og en dag jeg kommenterte på den store flokken med gråspurv på gårsplassen ble jeg informert om at det faktisk var pilfink. Pilfinken er nesten identisk med gråspurven i både størrelse og farge, medmindre du er helt innpå dem. Forskjellen man lettest kan se på avstand er at pilfinken har en svart flekk i kinnet.

Her henholdsvis gråspurv og pilfink:

Etter å ha blitt gjort oppmerksom på dette har jeg begynt å se etter - og de gangene jeg ser små grå/brune fugler flakse rundt er det nesten alltid pilfink. I Nederland er visstnok gråspruven så godt som helt borte. Det er da litt trist?

I talked to a friend just the other day
who’s got lots of opinions and plenty to say.
We discussed what we both like to see in a horse
His requirements and mine were different of course…
He likes a clean throatlatch and a long skinny neck,
and prefers that their hocks are set close to the deck.
Short backs and hard feet and clean slopin’ shoulder,
and a gaskin that looks like it swallered a boulder.
He likes a short face and a big ol’soft eye,
and says these are the horses he’s likely to buy.
And when he’d completed his lengthy discourse,
on all of the attributes of the quality horse.
He asked my opinion, and where do I start?
And I said that I….just want horses with heart.
I said I want heart above all the other.
I don’t care if he’s Smart Little Lena’s full brother.
Or just how much money that his grandmother won,
or whether he’s roan, palomino or dun.
But give me a horse with some grit and some try,
and some heart and some guts and that’s one that I’ll buy.
And I’ve found it’s the same with a woman or man…
the good ones won’t quit you when the shit hits the fan

by   Monte Baker

I dag har jeg tenkt meg ut og gå tur med hesten. Ikke ri altså, men gå.

Almingsen har det med å stresse på tur, og særlig hvis jeg befinner meg på bakken. Det virker som om hun synes det er helt feil at jeg skal være på bakken og ved siden av henne, enten vi er på ridetur eller kjøretur, og det er virkelig ikke spesielt trygt - særlig med vogn er hun helt sprø om jeg må ut av vogna en tur. Hun har fått det inn i hodet at tur med vogn er ensbetydene med løping og trimming, og jeg har jobbet  med henne for å få henne til å stå stille selv korte øyeblikk mens vi er ute på tur.

I jula fikk jeg masse gode råd av stallkaren på Sjæla (der Almingsen sto i juleferien) og ett av dem var å gå tur slik at hun venner seg til at jeg gjør masse rart på bakken: går rundt henne på alle kanter, stopper, snur og generelt styrer verre rundt henne. Hovedproblemet er at hun ikke stoler helt på meg og ikke har respekt nok - får hun en sjanse stikker hun av og løper hjem (som jeg jo så når jeg trillet av sist). Dette gjelder altså bare når jeg er på bakken, i vogna går det tålelig bra, og om jeg rir har jeg full kontroll - da kan hun godt gå sakte, og stå stille i lengre perioder om jeg ber om det.

Hodelag uten nesereim og med kjøretømmer, men ikke noe seletøy ellers, det var anbefalingen. Tillittsbygging altså. Og ettersom stallkaren er den av de hestemenneskene i verden jeg ser mest opp til, så adlyder jeg, og satser på å få til en kveld eller to med rusling i uka.

Og med på kjøpet får jeg jo trening selv! Som, når sant skal sies (selv om det svir å innrømme det) absolutt er på høy tid.

Posten et par hakk under beskriver svært godt hvordan det er å bo med bengaler. De er ekstremt energiske, nysgjerrige og nesevise

Du finner dem for eksempel oppå TV’n (senter for oppmerksomhet!):

På toppen av baderomsskapet, der du ikke når - særlig når du har det travelt om morran og katta må ut av badet før du drar på jobb…

Foran, oppå, rundt og bak pc’n, tastaturet og skjermen:

På DEG, enten du bøyer deg ned for å knytte skoa, eller bare legger deg ned for å hvile middag:

Oppi vesker og bagger - det KAN jo være noe nifst som gjemmer seg der, så de gjør deg den tjenesten å sjekke det ut:

Oppi søplebøtter:

På toppen av bokhylla, der du faktisk trodde at planta sto trygt utenfor rekkevidde av en aggressivt vegetarkatt:

I full ferd med å drepe håndkleet som har blitt dratt ned fra stanga på badet:

På, rundt og med i senga:

Til tider slitsomt? JA, helt klart. Underholdende og koselig og morsomt? JA, helt klart