Category: Dyr

Aftenposten har i det siste kjørt en artikkelserie med fokus på sprangmiljøet i Norge, nærmere bestemt “eliten” innen dette miljøet. Og det som kommer frem er vel det de fleste, særlig oss innenfor hestemiljøet, har hatt en liten anelse om… Hestehandel i ordets verste betydning og tvilsomme avtaler og store summer.

Jeg tror det er helt riktig at dette blir tatt opp. Men det som er litt trist er at for de som ikke vet noe om hestemiljøet generelt i Norge blir dette bare en bekreftelse på de fordommene de fleste har: At hestesport er noe rikinger holder på med, og at det er et usunt og tvilsomt miljø. Det er synd at det har blitt sånn på toppnivå, når det ligger så mye glede og arbeid og erfaringer og opplevelser i hestesport for oss som ikke er helt der oppe!

Det koster å ha hest. Det er helt riktig det – det koster tidvis MYE. Man trenger ikke engang ha en spesielt dyr hest, det som koster er jo det daglige. Men det er ikke dermed sagt at vi som holder på er rike, eller holder på med no snusk.

Nei, hemmeligheten ligger i at vi er noen jævler på å prioritere.

Selv går jeg i null hver eneste måned, og det er slitsomt. Det er slitsomt å vurdere om jeg kan kjøpe enten bodylotion eller mascara denne måneden, for pengene strekker ikke til til begge deler. Det er slitsomt å lure på om jeg TRENGER en ny bukse, eller om det hullet nede på beinet kanskje bare kan telles som moteriktig.

Men det er en prioriteringssak, og trenger hesten tannrasp er det dit pengene går først, før jeg kan vurdere noe til meg selv. Og så er det jo stalleia og hovslageren og vaksine og forsikring og ormekur og nytt regnteppe. Og det er ikke noe å lure på, jeg kan fint bruke jakka fra i forifjor en sesong til, selv om den er farlig stram over magen – for Alma må jo ha en sal som ikke skader ryggen hennes.

Jeg kan helt klart ikke klage, jeg vet at jeg har det godt økonomisk. Vi er nyetablerte, har hus og bil og ny garasje, og alt vi trenger i hverdagen. Så får det heller våge seg at jeg må stå over kafebesøk, middag ute med venninner, kino, konsert, juleshopping i Køben eller ny kjole før nyttårsaften.

Dette er min prioritering.

Almingsen ble kjørt på beite for et par uker siden, og det ser ut som om hun storkoser seg. Hun står på et annet beite i år enn i fjor, sammen med seks andre hester (i fjor sto hun bare med en annen hest). Det er en sammensatt flokk, med to ponnier, en araber, to varmblods, en shire-blanding, og Almingsen – og det ser ut som om de går flott sammen 🙂

Det eneste som ikke er så flott er innsektene… Det er masse mygg og knott og andre blodsugere ute nå, det er ikke til å unngå om man er i skogen eller på enger med litt langt gress, og Almingsen og de andre hestene er alldeles oppspist! Varmblodsene med tynn pels har store vabler oppover halsen, det har Alma sluppet så langt, men på innsiden av bakbeina er det et felt nesten uten pels, og der har hun åpne sår. Knotten sitter i store klaser og spiser *GRØSSE* Jeg har vært ute og hatt på myggmiddel, og det fungerer for en stund, men jeg kan ikke reise helt ut dit og ha på innsektsmiddel to ganger om dagen 🙁 Det får gå som det går…

Med alle innsektsbittene er vi mennesker hjertelig velkomne, for vi er så flinke til å klø! 

Her kommer noen bilder fra beitet:

Når det teite mennesket bare står der med kameraet, så må man klø litt selv. Alma klør:

Og Eskil klør:

Det er da idyllisk der ute? Jeg klarte faktisk å få hele flokken i ett bilde:

De har fått saltstein, noe Alma er svært glad i – og når saltsteinen er rød, da blir leppa også rød:

Lialka kløøøøøør på magen, og det er så godt å ha et menneske som klør der:

Det er to trær på området som har utmerket seg som glimrende klø-trær, her benytter Stjerna seg av det ene:

Det er ikke så enkelt å klø sin egen mage: