NITH har fått æren av å være region-champion for spilldesignkonkurransen Dare to be Digital – en konkurranse for spillstudenter fra hele verden. Vi skal arrangere den skandinaviske utvelgelsen, og gruppen som vinner her får et stipend som dekker reise til Skottland og opphold der i ti uker for å jobbe frem en prototype av spillet.
JEG har fått æren av å være prosjektleder for region-finalen. I den forbindelsen var jeg oppe på Høgskola i Gjøvik i går for å snakke til programmeringsstudenter og andre med spill-interesse, noe som gikk sånn passe – det var ikke den største folkemengden som dukket opp… Foreleseren som slapp meg til i timen sin var til gjengjeld brennende engasjert, og lovet å pushe saken videre til studentene sine.
Det var utrolig hyggelig å se igjen HiG. Jeg gikk der i 2000-2002, og må si at det var en fantastisk tid. Gjøvik i seg selv er for meg akkurat passe stort, men det som gjorde det så bra var studentmiljøet. Mange nok til at det ikke ble FOR tett, få nok til at det ble sammenknyttet og folk deltok på aktiviteter og fester.
Å starte på en skole HELT uten kjente (faktisk ingen hjemmefra som søkte seg til HiG samtidig som meg) og flytte inn på et studenthjem (Nordbyen) med delt bad og kjøkken med ti andre er noe av det beste og lureste jeg har gjort noen gang. Beklager klisjeen, men snakk om å finne seg selv på nytt – miljøendring kan være meget befriende.
Jeg har stadig øyeblikk hvor jeg savner gangfester, fellesmiddager, muligheten til å rusle nedover gangen med åpne dører og mulighet til å slå av en prat hvor som helst. Jeg savner Huset og kantineslarv og UKA, grillfester og forelesninger. Jeg savner å ha IRC kjørende hele dagen, bordtennis i kjelleren og angrep på hverandres hybler (to luringer byttet en gang ut døra med døra til badet mens jeg sto i dusjen – døra til badet gikk fint på hengslene til hybelen min, men den var 10 millimeter større, slik at jeg ikke fikk lukket den igjen når jeg kom tassende tilbake iført bare badehåndkle…).
AH! Those were the days.
På mandag tok jeg et tog tidligere hjem enn Øystein for å få shoppet litt på Romerikssenteret før han kom. Jeg var så vidt innom Vero Moda, men på tur ut hylte alarmen på meg. Dere kjenner den følelsen, sant? Alle snur seg og glor, og man føler seg innmari lur. Jeg snakket med ekspeditrisa (som forøvrig ikke viste NOEN tegn til å ha hørt at alarmen gikk av…) og gikk til slutt ut av en hylende alarmportal uten å vite hva som satte den av.
Deretter bar det ned på matbutikken – hvor kortet nektet å fungere. Kjempegøy. Klokka tjue over fire på en hverdag, med stadig voksende kø av mennesker som vil hjem til middagen. Fikk satt ting på hold og måtte vente på Øystein som kom og reddet meg med sitt fungerende kort. Mens jeg sto og ventet kom det en stresset fyr som rasket med seg min ferdigpakkede pose som sto ved enden av kassa og løp avgårde – hans varer lå igjen oppe på rullebåndet. Heldigvis så kassereren det og sprintet etter mannen for å få byttet om på varene. Flau mann, og flau meg som lagde stadig lenger kø og baluba…
The rise of the Iron Moon – en ny bok av Stephen Hunt *squee*! Etter å ha plukket opp den første boka på