Mysterieboken jeg prøvde å komme på i posten under er oppklart – den med hårete biler i vill tilstand. Anders – barndomsvenn, og eier av det eksemplaret jeg også fikk lese – kom med svaret: Det er Rasmus, den ville bilen (eller Eric, the wild car opprinnelig):
Siden vi er inne på minner, så hadde Anders også tidenes sjørøverskip på rommet sitt 😀
Elin har utfordret meg på hvilke bildebøker jeg husker fra jeg var liten. Fiiiine mimre-memet!
Åh, det er nok mange bildebøker som har gått i glemmeboken. De som har festet seg i hukommelsen er jeg faktisk veldig usikker på om jeg husker fordi jeg har gått tilbake og lest dem om igjen i senere tid, eller om det faktisk er den første leseopplevelsen som sitter igjen – men at jeg i det hele tatt har lest dem om igjen betyr vel at det var NOE ved dem som fikk meg til å gjøre nettopp det.
Her er en liten favorittliste:
Philippe Fix: Serafin og hans makeløse mesterverk Serafin og Plym bygger det perfekte huset – og som kronen på verket lager Serafin et fantastisk instrument. Jeg husker ikke egentlig historiens gang, men husker at det var spennende, og litt skummelt, og at tegningene gjorde kjempeinntrykk.
Tor Åge Bringsværd, illustrert av Thore Hansen: Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme. HVEM er det som ikke elsker Ruffen da? Tidlig fantasy, med passe nifst og mest koselig og litt trist. Jeg falt tidlig for Thore Hansens tegninger, og elsker dem fortsatt.
TÅB står også bak en annen favoritt: Jørgen Moes vei nr 13. Denne gråt jeg til! I bøtter og spann, hver gang. Hvor forferdelig trist er det ikke når gravemaskinene kommer og tar nabohusene? Og hvor tappert det lille huset sloss i mot dem.
Ellers husker jeg som alle andre godt Elsa Beskows billedbøker, trenger kanskje ikke si noe mer om dem? 🙂
Og så et litt merkunderlig spørsmål, men jeg husker en bok om hårete biler – ur-biler om du vil, som kjørte rundt og drakk olje rett fra oppkommer på bakken – og som ble jaktet på og fanget inn av mennesker… Er det noen som kan huske samme bok/bøker og kan fortelle meg hva de heter?
Siden et meme gjerne vil leve videre prøver vi å utfordre AM, Grommis (som snart skal lese for sin egen tulle!) og Heidi Hopp.
Aaaah – slutten av mai/starten av juni har virkelig etablert seg som strålende sommeruker. I år som i fjor og jeg mener å huske at det var sånn i 2008 også, uten at jeg har blogget om det? Iallefall var det sånn i 2007, bevis her og her.
Starten på denne sommerens varmeperiode startet rundt 31. mai, og har holdt seg til nå, med strålende sol. Vi var på fagsamling med jobben på Oscarsborg mandag-tirsdag i forrige uke, og det var helt perfekt! Båttur ut fra Oslo i strålende sol – det er ikke vondt.
Øystein har snekret nytt soldekk til meg nede i hjørnet av gårdsplassen, så nå kan det dumme nye nabohuset bare kaste så mye skygge det vil på øvre soldekk, jeg trekker ned til ytre soldekk og har sol hele døgnet. (Jepp, vi har TRE terrasser nå… jeg og beisekosten skal bli gode venner kjenner jeg.) Vi har også planert og sådd plen, og det spirer allerede så vidt det er etter knappe to uker! Hagen begynner å se ut som en ordentlig hage.
Nå er det bare å krysse fingrene for at varmen holder seg LITT lenger denne sommeren enn den gjorde i fjor (de få ukene i starten av juni var vel alt vi fikk, og resten regnet bort).
(Bildet er fra Rex Libris, tidenes kuleste bibliotekar.)
…kan ikke engang reddes av store mengder kaffe…
((_/) )
((O.o) )
((“)(“) )
Nå er det bare et par dager igjen av min tid som hesteeier. Det er både litt vemodig og litt godt samtidig. Det er overraskende mye mindre trist enn jeg forventet, og det skyldes nok ene og alene at jeg vet hvor hun skal, og at hun får det fint der! Det hjelper også på at hun ikke flytter så langt, og at jeg kan komme og hilse på henne når jeg vil.
Jeg har så smått begynt å rydde i stæsjet mitt, de gamle-nye eierne kjøper med noe, men ikke alt – og følgelig har jeg ganske mye stæsj som må ut. Dersom noen her skulle ha behov for billig og pent brukt utstyr selger jeg følgende:
Wintec Dressage Pro sal i equisuede – fantastisk god dressursal, selges med to bomjern i strl normal og vid, sikkerhetsstigbøyler og en 60″ salgjord – og evt en pent brukt schabrack om det trengs. Salen er to år gammel, og har vært en av to saler jeg har byttet på med. Jeg selger den for 4500,- (6500,- ny)
Finntack travsele standard. En surresele komplett med sjekk, lærtøyler, ekstra lange webtøyler, bryste med korte reimer, salettputer, pus til brystet, hodelag og alt som trengs: 1000,- (2500,- ny)
En haug dekken, alle i strl 135:
Ymse utstyr til en slikk og ingenting – hodelag med meksikansk neserem i svart eller brunt (strl cob og full i svart, full i brunt), lav nesereim med messingpynt, fortøy/martingal i svart lær med messingpynt, longeringstau med delta, innspenningstøyler, hjelpetøyler, innspennings-strikk, fleecebandasjer, strikkbandasjer (ubrukt), bandasjeplater, stryksokker, bakbensbelegg, ekstra webtøyler, teddypels til å ha på salen for kalde dager, gelpad, refleksdekken, refleksbryste, beinreflekser…
Vel, lista er lang – mye av det ble listet sist jeg hadde gjennomgang av stallkassa mi: Stallrydding
Prisene varierer fra et par tiere til en hundrelapp eller maks to – så dersom det er noe du kunne tenke deg, sleng i vei en melding 🙂
Fullstending annonse med bilder for salen, selen og dekkenene kommer på finn.no etterhvert 🙂
Jeg er av de som tenker best mens jeg jobber med hendene, å bare sitte og lytte er ikke helt min greie. Resultatet er en kladdebok full av mønstre og kruseduller og drager og slott…
Alt fra små kruseduller:
Til større kruseduller:
Og små drager som flyr i mellom linjer med møtereferater, og slott som svever:
Til store drager – noen tegninger går jeg tilbake til og gjør ferdig etter møteslutt, rett og slett fordi jeg er nysgjerrig på hva som egentlig skjer i dem:
Møt personen som har tatt MYE av min tid de siste ukene, Lemuria:
Lemuria er en human noble, og en rogue. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som at hun er et menneske (en verden fylt av ulike raser og vesener – som alver, dverger, qunari og darkspawns for å nevne noen), hun tilhører en av adelsfamiliene i landet Ferelden, og hun er en … tjah – hva oversetter man rogue med? En som sloss med kniver, som sniker seg innpå, som gjerne er god til å stjele, sette feller, og bruke gift. Hun bruker lær-rustning og sloss med et langsverd og en kniv. Hun er helt sjef.
Helt i starten av historien blir hele familien hennes drept av en tidligere venn av familien, Lemuria slipper så vidt unna selv, og der starter hele eventyret. Hun blir vervet inn the Grey Wardens, en samling krigere som er viet til å bekjempe de onde darkspawns som med ujevne mellomrom forsøker å ta over verden. Det ene og det andre skjer, og det er en omfattende historie – men Lemuria blir etterhvert lederen for en gjeng som forsøker å få samlet Ferelden, for bare et samlet rike kan stå i mot innvasjonen av demoner og monstre.
Heldigvis trenger hun ikke gjøre dette helt på egenhånd! Hun har med seg masse gode hjelpere – de hun liker aller best å ha med seg er Alistair, en goofy og heroisk kriger, som viser seg å ha en godt skjult hemmelighet, Zevran, en snikmorder som faktisk hadde som oppdrag å drepe Lemuria første gangen hun møtte ham (det gikk dårlig for ham, og siden oppdragsgiveren hans nå er ute etter å ta livet av ham har han like godt slått seg sammen med Lemuria), og Wynne, en magiker med store helbredende egenskaper. På bildet under sees Wynne i bakgrunnen, Zev, Lemuria og Alistair.
Alistair er Den Perfekte Mannen. Han har en passe goofy humoristisk sans, han er en ekte gentleman, han er helt rått romantisk, han er heroisk, ser bra ut og går i heftig rustning. Hva mer kan en jente ønske seg? Lemuria forelsker seg totalt – særlig etter at han gir henne en rose og sier at den minner ham om henne, en unik og vakker ting i en mørk og brutal verden.
Et bilde til, litt blodflekkete blir man av å drepe monstre, sånn er det bare:
Lemuria er en person som gjerne vil hjelpe – hun gjør sitt beste for å få alvene og dvergene til å slå seg sammen med menneskene, og hjelper gjerne til dersom hun kommer over noen i nød – selv om hun absolutt burde viet all sin tid til å samle en hær som kan stå i mot inntoget av darkspawns. Hun blir venn med alle, og legger etter seg et spor av gjenopprettet lov og orden overalt hvor hun ferdes. Vel, nesten iallefall. Drager og demoner faller for knivene hennes, og med Alistair som en levende vegg å gjemme seg bak er det lite som kan stoppe henne.
Heldigvis, oppe i alt det mørke og dystre, og alle kampene mot monstre og demoner, er det fortsatt plass til kjærlighet! Lemuria og Alistair finner tonen, og selv Wynne – som kjenner til Alistairs hemmelighet og mener at Lemuria ikke må gi ham forhåpninger, og i utgangspunktet tror hele affæren vil ende i tårer – selv hun smelter av forholdet som utvikler seg. Oppriktig og ekte kjærlighet.
Bildet under er i mørkeste laget, men jeg bare elsker ansiktsuttrykket til Alistair der han våker over en sovende Lemuria:
[SPOILER ALERT]
Hvordan det GIKK med Lemuria og Alistair? Vel, de klarte å unngå Grey Warden-skjebnen – i utgangspunktet skulle en eller begge blitt drept i det avgjørende slaget med erkedemonen, men ved hjelp av heksa Morrigan og et mørkt rituale gikk det bra – selv om jeg tviler på at hverken Lemuria eller Alistair satte pris på det som måtte til for å gjennomføre ritualet… Demonen ble drept uten at hverken Lemuria eller Alistair fikk varige men. Alistairs store hemmelighet viste seg å være at han var en uekte sønn av den forrige kongen, og etter at halvbroren hans ble forrådt og drept sto Alistair som den neste i arverekkefølgen. Lemuria klarte å overtale landsmøtet om at han var egnet som konge, og at hun skulle regjere ved hans side. De endte som konge og dronning av Ferelden.
Lemuria hadde også et eventyr på egenhånd i ettertid, men det er en annen historie ^^
Oslo S i rushtiden er et interessant sted. Så mange forskjellige mennesker det finnes! Og så mange fine ting man ser når man står og venter og tar seg tid til å SE, i stedet for å bare rushe forbi.
Mens jeg venta på toget hjem i går fikk jeg øye på ei jente inne på Oslo S som sto og leste høyt for seg selv. Et sted i midten av tjueåra, lang og tynn, med en kul hatt over mørkt hår, og en fin svart jakke. Og en pocketbok i henda. Hun sto midt på det åpne området inne på Oslo S blant alle som stresset forbi, helt stille, lenge – iallefall de ti minuttene jeg også sto der og kikket på folk og ventet på tog.
Hun sto i den klassiske “spennende kapittel i boka”-posituren, bøyd over boka, skuldre og hode nesten på tur inn i boksidene. Helt stille, med unntak av leppene som bevegde seg. Ikke i forsiktige hvisk, men med store bevegelser og fort, fort, oppslukt av boka.
Jeg kom dessverre ikke nærme nok til å høre om hun også uttalte ordene høyt, men noe ved hele bildet ga et inntrykk av leseglede, og gjorde meg hoppende glad!
Kjære naboer, jeg beklager hylet dere ble vekket av i dag tidlig. Jeg var overhodet ikke forberedt på å finne en firfisle gjemt i tåa på skoen som jeg dro på meg på tur ut døra. Jeg er ikke spesielt pysete anlagt, men den bunnløse angsten man opplever når man kjenner en klump som i utgangspunktet ikke hører hjemme i skoen, for så å oppleve det kravle… Særlig når man ikke egentlig er helt våken – den utløste rett og slett et sjeldent hørt hyl fra meg.
Firfislen har det forøvrig helt fint – den manglet halen, men så ellers ut til å ha klart seg bra igjennom den traumatiske opplevelsen. Den ble sluppet ut og har en sjanse til til å bli fanget av kattene og fraktet tilbake inn.
