Minn meg på å ikke lese zombiebøker alene på hotellrommet som har litt dårlig belysning og MANGE rare lyder o.O
Minn meg OGSÅ på å ikke lese ferdig nevnte zombiebok på kafe ute blant folk fordi det føles tryggere – man kan ikke utelate at forfatteren faktisk dreper hovedpersonen sin i det siste kapittelet, og folk ser så rart på en om man sitter og griner på kafe ><
Noen som sa innlevelsesevne? Jeg har iallefall litt til overs.
Vi er jo i Vegas først og fremst fordi Øystein deltar på to konferanser – BlackHat (hackerkonferanse, med fokus på praktiske metoder og kursing i hvordan hackere faktisk jobber – det var visstnok en der i går som demonstrerte hvordan man kan hacke en minibank) og DefCon (mer datasikkerhet). Dette betyr at hotellet svermer over av nerder i alle utgaver, lett synlige der de tasser rundt med svarte og røde bagger over skulderen og tilsvarende navnelapper rundt halsen. Jeg tilbringer mesteparten av dagen på egenhånd, men finner det merkverdig trøstende å vite at jeg til enhver tid er omringet av nerder.
Jeg spiser for det meste frokost nede på et fransk patisserie like ved inngangen til konferanseområdet, et tett trafikkert spisested med litt for få plasser. Jeg hadde kapret et bord for meg selv, og siden det var tre ledige stoler ved samme bord tilbød jeg en trio kanadiere med blackhat-navnelapper sitteplass. De var litt bekymret for at de skulle forstyrre meg i lesingen med for mye nerdeprat (we wouldn’t want to out-nerd you), men slo seg ned, og begynte å diskutere hvordan de skulle fordele seg for å få med seg mest mulig interessante forelesninger. De kom frem til at de skulle hatt en terning for å avgjøre fordelingen – hvorpå jeg la fra meg boka mi med coveret demonstrativt opp (Steampunk) og tilbød dem D20-terningen jeg alltid har i veska. Dette ble belønnet med latterbrøl fra trioen, som umiddelbart sluttet å bekymre seg for å drukne meg med nerdeprat 😉
Via en stand på konferansen fikk Øystein sikret oss inngang på et lukket selskap på utestedet Jet på Mirage i går kveld. Et lite datasikkerhetsfirma hadde leid hele utestedet for kvelden og åpnet bardisken for festdeltakerne. Ryktet ville ha det til at de blåste hele årsbudsjettet sitt for markedsføring på denne festen. Vi konkluderte med at dette var en blandet suksess – jeg husker hva de de faktisk tilbyr (et program som kjører i bakgrunnen og sjekker browserne dine for sikkerhetshull), men ingen av oss husker hva firmaet faktisk heter (det var et par som mener det begynner på Q…)
Selv om markedsføringstiltaket kanskje var litt blandet, var festen en ubetinget suksess. Ikke overraskende kanskje, tatt i betraktning kule omgivelser, live musikk og gratis drikke. Vi kom tilbake til hotellrommet godt ut på natta, utslitt av dansing, i overkant brisne og dekorert med glowsticks. Jeg fikk truffet en del av Øysteins kollegaer – en herlig gjeng! (Knut – beklager at jeg gikk hele kvelden og kalte deg Truls… Jeg har tendenser til både kreativ og selektiv hørsel på utesteder med så høy musikk, og var HELT sikker på at Øystein introduserte deg som Truls ><)
Dagens bok er av Mira Grant: FEED. (The good news: We survived. The bad news: So did they). Dette er bok en i serien The Newsflesh Trilogy.
Feed er en zombie-bok, men med en ny vinkling – der de aller fleste andre tar for seg hva som skjer i det zombieinnvasjonen bryter ut handler Feed om de som har overlevd utbruddet, og hvordan de lever i en verden hvor store deler av befolkningen er døde eller zombier. Det som gjør den VIRKELIG interessant er sidetemaet: Bloggosfæren.
Etter at offentlig media feilet stort på å rapportere utbruddet av virusinfeksjonen som gjør folk til zombier har bloggerne blitt de viktigste nyhetsformidlerne. I stedet for å skulle stole på et kjent nyhetsanker på TV velger folk nå å lese en rekke blogger – dersom fem/seks rapporterer det samme kan man gå ut i fra at det stemmer.
Bloggerne har delt seg inn i en håndfull underkategorier:
Newsies, who report fact as untainted by opinion as we can manage, and our cousins, the Stewarts, who report opinion informed by fact. The Irwins go out and harass danger to give the relatively housebound general populace a little thrill, while their more sedate counterparts, the Aunties, share stories of their lives, recipes, and other snippets to keep people happy and relaxed. And, of course, the Fictionals, who fill the online world with poetry, stories and fantasy.
Bloggere rapporterer nyheter, lager nyheter og gir en mulighet til å slippe unna når nyhetene blir for mye. FEED (som har rss-symbolet blodig påmalt på coveret) følger søskenparet Georgia og Shaun mason – en Newsie og en Irwin – og deres forsøk på å nå store nok ratings på bloggingen sin til at de kan gå solo og opprette sitt eget domene for nyheter.
Når jeg først var i gang med steampunk (se forrige post) gled jeg videre inn i Gail Carrigers verden, med Soulless (A novel of Vampires, Werewolves and Parasols) og Changeless (A novel of Vampires, Werewolves and Dirigibles).
I beste Jane Austen-stil skriver Carriger om Alexia Tarabotti, singel kvinne i slutten av 20-åra, for stor, for mørk i huden (på grunn av sin italienske far), for vitenskapelig interessert og for lite interessert i kjoler og hatter til å kunne ha noe håp om å finne en mulig ektemake i dronning Viktorias England. I tillegg har hun ingen sjel – og er dermed en av ekstremt få mennesker i verden som kan nøytralisere vampyrer og varulver.
I Soulless blir Miss Tarabotti “rudely attacked by a Vampire, breaking all standards of social etiquette” og ved et uhell dreper hun nevnte vampyr. Når Lord Maccon (“loud, messy, gorgeous and werewolf“) blir sendt for å etterforske saken blir Alexi virkelig satt på prøve. På både den ene og den andre måten. Dette er fantastisk, vakker, viktoriansk, vimsete, fnisete, deilig steampunk som kan anbefales på det aller varmeste. Jeg venter åndeløst på bok tre i serien – den skal visstnok komme i september.
Såh. Hva leser man på tur i Las Vegas når mannen er på konferanse fra 8-18 og fire timers tassing rundt i byen er det man orker pr dag før man flater ut ved bassenget? Jeg hadde med meg 6 bøker i kofferten på tur over, og har fylt på med ytterligere 5 etter at jeg raste igjennom de første tre bøkene på de første tre dagene.
Jeg startet med å lese Dan Browns siste bok, The Lost Symbol, på flyturen over. Den var omtrent som forventet – dessverre. Mannen skriver om samme fyr, i samme type knipe, skjønt i nye omgivelser og med en haug “nye” konspirasjonsteorier og symboler. Det meste ved historien irriterte meg som unødvendig, usannsynlig og lite sammenhengende. Rett og slett en skikkelig bleh, men som sagt, det var som forventet. Passe hjernetomt å lese på en 13 timers flytur.
Deretter tok det hele seg opp når jeg hoppet videre til en for meg ukjent steampunkforfatter: Chris Wooding. I serien “A Tale of the Ketty Jay” har jeg lest Retribution Falls og The Black Lung Captain. De er helt fantastiske og kan anbefales til alle som liker steampunk og gode gammeldagse pirateventyr. Med en akkurat passe stor dose demonologi, monstre, lovløshet, golemer og flyvende skip forteller Wooding om det noe motstridige mannskapet på Ketty Jay, en gjeng misfits som bare så vidt klarer å holde skipet i lufta i mellom all kranglingen og de personlige problemene. Jeg elsker persongalleriet og måten historiene er fortalt på. (Min personlige favoritt: katten Slate.)
Las Vegas er et merkelig, merkelig sted. Hotellet vi bor på (Caesars Palace) er fylt til randen av den særeste miks av ting. Hotellet forsøker å holde en romersk stil, så det er store fontener, statuer, marmor, søyler og gladiatorer. Samtidig er det glorete vegg-til-vegg tepper, neonlys og halvmeter lange drinker. Og spilleautomater. Naturligvis, siden dette også er et casino. Det er ENORMT mange spilleautomater og bord for forskjellige typer spill, med tilhørende blinkende lys og lydeffekter.
Hotellet har også et par Karl Johan-lengder med handlegater, med de mest eksklusive merkebutikkene. Taket over handlegatene er malt som en lettskyet himmel, lyset er konstant halvdempet og det er fontener og statuer og blank marmor så langt øyet kan se. Og når du tror du er trygg fra det kitchy og glorete, så begynner sannelig en av statuene på toppen av en av fontenene å bevege på seg, og med dunder og brak og en mengde flamme-effekter kjøres det et show – hver hele time, hele dagen. For hva er vel Vegas, uten show?
Fra shoppingområdet, her møtes tre butikk-gater ved en diger fontene – himmelen over er malt i taket 🙂
Mitt favorittsted så langt er bassengområdet. Caesars har en rekke forskjellige bassenger, delikat satt opp med enda flere søyler og fontener og marmor. Du får med deg et par lodne håndklær på vei inn, finner en strandstol og så er det bare å nyte varmen. For det er varmt her nå, det ligger på mellom 35 og 40 grader og strålende solskinn.
Fra bassengområdet, dette er ett av mange basseng, men det jeg så langt har oppholdt meg ved:
Øystein er på konferanse ut denne uken, så på dagtid er jeg på egenhånd. Uten at det så langt har bydd på store problemer 🙂 Jeg tasser mellom de ulike hotellene og glor på alt det rare de har satt opp rundt om i byen. Og når jeg blir for varm og lei av å tasse rundt legger jeg meg ved bassenget med boka.
Og slik går no dagan 😉
Suuu-ukk… Jeg er midt inne i en fase med reprise på denne posten fra 2008. Siden den gangen har jeg hatt halvlangt hår i musefletter, gitt opp håpet og klippet kortkort, og sannelig klart å spare opp igjen – langt nok til hestehale. Og der strander det. Jeg KAN ikke ha håret mitt løst, det ser helt grusomt ut. Det ser ok ut så lenge det er fuktig eller nyfønet, men så fort det tørker eller jeg beveger meg eller det er en ørliten trekk fluffer det seg opp til noe ubestemmelig og grusomt noe. Jeg kler ikke stort hår. Jeg kler definitivt heller ikke stramt-stramt oppsatt hår, som er det jeg ender med når jeg gir opp håpet om at håret skal oppføre seg i løs tilstand.
Jeg var hos frisøren og fikk trimmet litt på lengdene, klippet opp en bob, med lekre lengder fremme og fin bust bak. Det holdt i nøyaktig en uke, nå ser det like heslig ut. At jeg har lagt på meg drøyt mye det siste året blir ikke akkurat mindre synlig av fire kilo ull på hodet som bare gjør hele meg enda videre og rarere.
Men hva skal en stakkar gjøre? Klippe kort? Igjen? Tenk om jeg heller ikke kler det lenger? Muligheten til å sette opp i hestehale er iallefall en trygghet (merker jeg nå, som jeg ikke har muligheten til det pga lengden i nakken – forhåpentligvis er den tilbake om en måneds tid eller så).
Kortkort fra 2008 (nb, legg til noen kilo… vet ikke om denne er like heldig i dag):
Så vidt langt nok til musefletter i 2009 – dette er kanskje en lengde jeg liker best, ikke nedenfor kjeven…
Langt hår i stram hestehale fra tidligere i vår *sukk* og i et sjeldent tilfelle av veloppdragen pannelugg og sjeldent heldig vinkel på kameraet:
Men du verden som det frister å klippe kortkort igjen!
Jeg førte en leseliste for hele 2007 (55 leste bøker) og 2008 (67 leste bøker). Deretter trappet jeg ned, og førte bare opp bøker av spesiell interesse frem til juli i 2009, deretter ble det tydeligvis helt stopp (i følge min egen kategori Leste bøker). Når jeg kjenner etter savner jeg litt den der listen over hva jeg faktisk har lest – og samtidig en oversikt over hva jeg har kjøpt av nye bøker i år, og hva jeg har likt og hva jeg kanskje kan ha lyst til å lese om igjen. Derfor tenkte jeg å ta opp igjen tråden.
Leselisten vil gå i kjent stil – ingen dype litterære analyser (hah, av mine høyt elskede chicklitt-fantasy og tvilsomme spaceoperaer skal DET kanskje godt la seg gjøre uansett), men en liten notatsamling av mitt eget inntrykk av bøkene.
Som alt annet i denne bloggen med andre ord, mest for meg selv, men hyggelig om det gleder andre 🙂
Akkurat nå er jeg midt inne i Deeds of Paksenarrion – for hvem vet hvilken gang. Elisabeth Moon er en av favorittforfatterne mine, hun skriver en del spaceopera som er helt på grensen (hvis ikke godt over) av chick-litt, men akkurat Deeds synes jeg at hun gjør en strålende jobb med. Bøkene (for det er egentlig tre, men jeg har dem samlet i ett bind) handler om Paksenarrion, og hennes ferd fra bondejente til soldat og etterhvert høyere stillinger i en verden som er befolket av hva jeg opplever som troverdige alver og dverger, med en messy nok historie hva angår menneskene, og akkurat passe magi og gode/onde krefter. Man merker Moons erfaring fra det militære, og hennes interesse for hærkamp i tidligere tider (og kanskje derfor synes jeg at den første boka av de tre er den aller beste, den er enkel, men god, og Moon viser hva hun kan mens Paks er i et kompani leiesoldater). Det er fortsatt ganske lette bøker, men det er noe med tonen i de som tiltaler meg – og så liker jeg Paks som heltinne.
Nesten det aller beste ved jobben min er at jeg kan la min indre nerd slippe til i fri utfoldelse – og ikke bare lar folk være å se rart på meg, de forstår tilogmed hva jeg snakker om. (Stort sett iallefall. Designsnuppa i markedsavdelingen har en pussig tendens til å klaske en L-formet hånd i panna mens hun utbryter “NØRDS ASS”… men vi er glade i henne alikevel ;))
Biblioteket mitt er ikke verdens største – det er sånn akkurat passe bøttekottstørrelse, og inneholder masse deilig nerdelitteratur og annen nødvendig støtte for de som gode IT-nerder skal bli. Som dataspill, brettspill og tegneserier i tillegg til bøker om kode og teknologi og duppeditter.
Førsteetasjen min ser slik ut:
Jeg har også en vindeltrapp og en messanin som har noen sitteplasser, flere bøker, og brettspillsamlingen (vindeltrapper er kule):
Skrivebordet mitt er selvfølgelig standsmessig pyntet:
På skranken min bor det en gullfisk. Den fungerer som konversasjonsstarter: jeg tror det enda ikke er noen som IKKE har kommentert på den og kommet med en eller annen teori rundt den. Sannheten er at det er en reklamegreie fra en av de store artikkeldatabaseleverandørene som jeg plukket med meg på en konferanse, men samma det – teoriene er langt mer underholdende:
Som før nevnt forsøker jeg å leve etter Rex Libris’ råd, som blant annet sier at:
There are three instrinsic elements to maintaining the smooth working order of a library; shelving, record keeping, and leaving a loaded, well-oiled Glock 17 9mm semi-automatic pistol under the circulation desk in the event that vast hordes of undead come seeking the forbidden lore contained in the Necronomicon.
Nå har jeg ingen Glock liggende – jeg satser hardt på at med alle de smarte nerdestudentene her på huset går zombiene etter deres hjerner før min lille blonde. Men for sikkerhetsskyld har jeg en poster med enkle regler “In the event of zombie attack”:
Jeg har også Zombie survival kit og håndboka The Zombie Survival Guide liggende på skranken. Sånn i tilfelle.
Hylla bak skranken min er også full av brettspill og battlemaps og terninger og spillfigurer:
Er det noe rart jeg er glad i arbeidsplassen min?
Møt vårt kommende familiemedlem – Escada! Hun er en liten lhasa apso (ikke bare liten fordi rasen er liten, Escada ser ut til å bli liten selv for Lhasa å være) som flytter inn hos oss i august. Vi gleder oss masse – og er litt spente med tanke på kattene, men tror ikke det blir noen store problemer.
Lhasa apso er en liten hunderase, de kalles tempelhunder – beslektet med blant annet tibetansk terrier. De er små, tøffe, i stand til å takle litt alenetid og ikke fullt så gneldrete som andre småbikkjer. De har i utgangspunktet LANG pels, men vi kommer nok til å holde Escada kortklippet (greit å ha venninne som driver hundesalong…)
Noen bilder kanskje?
For jeg er bare søtest:
Og den fingern? Den er døøøød, for jeg er farlig også:
Brått blir man sliten:
Og så begynner det å gå unna med disse her potene, har fått taket på å stokke dem rett nå:
Alt er ikke BARE fryd og gammen (ref posten under) i sommer – i sammenheng med under nevnte vedkløving klarte jeg å gjøre noe rart, og endte med lyskebrokk. Det er rett og slett mindre behagelig, selv om legen sier det bare er et lite et, og at det nok går over av seg selv.
Mens jeg venter på at det skal gå over er det selvfølgelig FRYKTELIG synd på meg *nikke hode*
Det kjipeste med å ha brokk er at jeg akkurat har kommet i gang med trening – på Romerike kampsportklubb 🙂 Jeg har så smått begynt med Krav Maga, og storkoser meg på treningene! De andre som trener der er heldigvis meget tålmodige og vennlige, for jeg er den eneste nybegynneren nå i sommer, og er så langt fullstendig talentløs. Men vi satser på at det går seg til med tiden. Når brokk og andre uhumskheter går bort så jeg kan trene igjen that is…
Langt og lenge mellom postene her om dagen! Det skyldes i stor grad at sommeren nytes fullt ut der den nytes best – utomhus.
Det vil si lange ettermiddager på terrassene – hvorav vi nå har hele tre stk. Øvre soldekk (som ikke lenger er et soldekk pga det nye nabohuset), nedre soldekk (som er frokostterrassen min) og ytre soldekk (som er trøsteterrassen Øystein lagde til meg for at jeg skulle få et sted å sole på). Ytre soldekk er bygget nede i hjørnet av gårsplassen, og har levegger som gir minimalt innsyn og maksimalt le. Helt perfekt med andre ord!
På slike sommerdager hører en kjølig hvitvin naturlig inn, og jeg har en ny karaffel som passer perfekt til lange, late sommerkvelder – det er en billigkaraffel, men det er noe med den som gjør meg GLAD, og sånt skal man ikke kimse av:
I helga som var var vi ute på Hersjøvangen og feiret bursdagen til verdens beste lillebror, sammen med mor og far, bestemor og bestefar, og lillebrorens kjæreste. Det var en super dag med sol, vedkløving, fugleunger, hesteskokasting og masse deilig kake:
