Nyttårsforsetter?

Til glede for nye lesere resirkuleres herved denne posten (første gang postet 28. mars 2007):

En gang i tiden fantes et nettsted som het PUMS (Passiv Ungdom Mot Sport). PUMS var for nerdene blant oss, og omtrent like seriøs som AntiPlast-bevegelsen (Cola er best på glassflaske). Sist jeg var inne var ikke PUMS blitt oppdatert siden 1999, og sidene er nå nede. Men, der fant jeg dette herlige diktet:

Du må ikke jogge

Du må ikke jogge! Du må ikke jogge!
Du må ikke tro at du er en atlet!
Sitt ned og bli fet.
I natt har jeg brent treningstøyet i gården.
Jeg vil aldri trene mer etter i morgen!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære
– du vet, at en helt det vil barnet være,
du vet, han vil vifte medaljer og flagg!

Du mener, det kan ikke være sant,
så teite kan ikke mennesker være.
Det fins da usportslige folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på sportens og idrettens glør!
De liker å pines, de frydes ved jammer,
de ønsket å delta på Lillehammer!
De ønsker å drukne oss alle i sport!
Hjelp oss å redde landet vårt!

***

Jeg roper i mørket – å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Hjelp!
Den olympiske fakkel brenner!

(Ukjent forfatter – temmelig fritt etter A. Øverland)

For vi vet vel alle hvordan det går med det nyttårsforsettet, eller? 😉

Fredagsdikt

Jeg fant en gang dette på nettet uten forfatter hektet ved, så jeg vet ikke hvem som har skrevet det. Etter søk på google finner jeg det bare referert til som “anonymous” – men det er kjempefint alikevel!

From time to time, people tell me, “lighten up, it’s just a horse,” or, “that’s a lot of money for “just a horse”. They don’t understand the distance traveled, the time spent or the costs involved for “just a horse”. Some of my proudest moments have come about with “just a horse.”

Many hours have passed and my only company was “just a horse”, but I did not once feel slighted. Some of my saddest moments have been brought about by “just a horse”, and in those days of darkness, the gentle touch of “just a  horse” gave me comfort and reason to overcome the day.

If you think it’s “just a horse”, then you will probably understand phrases like “just a friend”, “just a sunrise,” or “just a promise”.

“Just a horse” brings into my life the very essence of friendship, trust, and pure unbridled joy. “Just a horse” brings out the compassion and patience that make me a better person. Because of “just a horse” I will rise early, take long walks and look longingly to the future.

So for me and folks like me, it’s not “just a horse” but an embodiment of all the hopes and dreams of the future, the fond memories of the past, and the pure joy of the moment. “Just a horse” brings out what’s good in me and diverts my thoughts away from myself and the worries of the day.

I hope that someday they can understand that it’s not “just a horse” but the thing that gives me humanity and keeps me from being “just a woman”.

Stjernesøkeren

Mens vi er inne på Hans Børli har han også et dikt jeg synes beskriver en av grunnene bak mitt valg av kallenavn. Riktig nok var jeg svært inspirert av indianerbøker, ymse fantasy og Alvefolket når jeg valgte det, men i ettertid har jeg kommet frem til at det fortsatt passer. Stjernene jeg søker er de gode opplevelsene, de gode minnene og de gode vennene – en stille stund på skogen, med hesten, med familien… Ikke nødvendigvis de spesielle stundene, men gode stunder i hverdagen, i livet. Jeg tror vi alle trenger sånne små stjerner som vi bærer med oss.

MINNENE

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren ifjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

[Hans Børli]

Melankolsk

Jeg leste dette diktet av Børli i helga, og nok en gang rører denne dikteren ved noe som sitter djupt i meg. Jeg liker bildene han bruker.

Døden 

Je har aldri tenkt meg døden
som en kvil i kvite puter,
der hvor sorg og stillhet rår bak
lamperøde ruter.

Je har aldri tenkt meg døden
som en tårevåt avskjed
med et liv hvor sorg og sjukdom
støtt må regnes med.

Je har tenkt meg døden slik som
elgen faller i sin skog
når den kvasse blyspiss-kula
flerrer ragget bog.

Je har tenkt meg døden slik som
aspa rød og trassig blør
når de ville traner klager
gjennom gylne dager
på sin flukt mot sør.

Inga bleike sørgekranser,
ittnå prat om – takk for alt!
Bare gull på blåe høgder
der hvor sola falt.

[Hans Børli]

Duften av fersk ved

Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.

Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.

Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.

Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.

[Hans Børli]

farvedhogger.jpg

Hans Børli har så mange perler. Han beskriver skogen og skogfolk så godt at jeg får tårer i øya. Og dette diktet får frem lukta av en barndom full av somre på skogen, av vedhogst, av bestefar og far og onkler på skogen, den varme lukta av ved og motorsag og sol på bartrær.

Bildet er av far min.

Kaffedikt

Et nederlandsk kaffefirma har små dikt trykket på pappkrusene sine. Jeg fikk et oversatt, og det er helt herlig:

The waiting crowd storms the train.
We’ll take the next one,
my coffee and I.

*ta med seg minipresskanna på kjøkkenet for å fikse seg mer kaffe*

Heart

alma-blomst.jpgI talked to a friend just the other day
who’s got lots of opinions and plenty to say.
We discussed what we both like to see in a horse
His requirements and mine were different of course…
He likes a clean throatlatch and a long skinny neck,
and prefers that their hocks are set close to the deck.
Short backs and hard feet and clean slopin’ shoulder,
and a gaskin that looks like it swallered a boulder.
He likes a short face and a big ol’soft eye,
and says these are the horses he’s likely to buy.
And when he’d completed his lengthy discourse,
on all of the attributes of the quality horse.
He asked my opinion, and where do I start?
And I said that I….just want horses with heart.
I said I want heart above all the other.
I don’t care if he’s Smart Little Lena’s full brother.
Or just how much money that his grandmother won,
or whether he’s roan, palomino or dun.
But give me a horse with some grit and some try,
and some heart and some guts and that’s one that I’ll buy.
And I’ve found it’s the same with a woman or man…
the good ones won’t quit you when the shit hits the fan

by   Monte Baker

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på velklædte herrer
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underligt…

[Sigbjørn Obstfelder]

Vindpustet og stenen

Andre Bjerke

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
“Du er så usynlig!”
sa stenen til pustet.

“Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…”
“Akk, du er så synlig!”
sa pustet til stenen.

“Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes.”

“Men likevel har du
en gave å gi meg.”
sa stenen til pustet.
“Fly alltid forbi meg!”

“Og du har en gave,”
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
“Ligg fast når jeg kommer!”

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Bibliotekdikt

Direkte copy-pasted fra BibliotekNorge-lista:

Enn om?

Enn om jeg gikk på biblioteket
og ikke lånte bøker, men lånte
med meg hjem bibliotekaren
og beholdt henne her i fire uker

(Diktet er henta frå samlinga ‘LENI og andre dikt’ av Frithjof Vang)

Bloggpostdiktning

Olava tagget meg med lag-et-dikt-av-blogpostoverskriftene-taggen.

Jeg har aldri vært særlig flink med dikt – de jeg prøver meg på henger liksom ikke på greip. Med det samme egositiske utgangspunktet som bloggen (meg selv og mitt) har jeg tre små forsøk:

Jobbsøkerirritasjon
distre synsvinkel
travle dager –
den lille jenta som kan!
Høstlykke.

Eller:

Mens vi venter…
trikkelykke!
Summertime.

Eller:

Snøleoparder
barnebokminner
tåke i skogen
– lykkeliten

Også var det det å tagge videre da … Snuppelura kanskje, og muligens Grombaben?

Juni-dikt

Forrige post minnet meg om andre dikt jeg har lest – og etter en stund kom jeg på navnet: Hans Børli! Skogsdikteren med de fineste stemningene.

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

[Hans Børli]