I det siste har jeg kjøpt en del bøker basert på utseende. Jada, jeg vet, sånt gjør man ikke – men ettersom jeg har lest ut alle forfatterne jeg kjenner, og sliter litt med å oppdage noe nytt, så har jeg gitt trynefaktor en sjanse til å bevise at den er godt for noe. Ok, så har jeg lest bakpå, og noen har blitt resolutt plassert tilbake på hylla, men om det ikke er noe direkte frastøtende skrevet bakpå har de fått bli med meg hjem. Og så langt har det vært en overraskende suksess!
Jeg har lest en fantasy, en steampunk (som fort ble til to) og en tidsreisende, filosoferende spenningsbok – og storkost meg.
Den siste er jeg ikke helt ferdig med enda, men så langt er jeg henrykt over The end of mr. Y av Scarlett Thomas. Scarlett tar for seg språk, tanke og eksistens – hun siterer mye fra storheter som Derrida, Heidegger og Butler. Noen turer innom kvanteteori er det også. Men midt oppe i det relativt tunge er det en drivende og spennende historie om liv og død, om tankeeksperimenter, kjærlighet, selvforakt og livsglede.
Trynefaktoren sier du? Joda, den er rød, med stilig design som ikke sier så alt for mye om innholdet, og så er alle sidene farget svart utvendig! Tøøøøøøft…
Steampunkbøkene har jeg allerede skrevet litt om: The court of the Air og The kingdom beyond the waves av Stephen Hunt. Jeg elsker dem! Sprengfulle av merkelige karakterer og oppfinnelser, krydret med en dæsj filosofi rundt hvordan samfunnet fungerer. Enihow. Kjøpt fordi de så anderledes ut – om du ser i en standard fantasybokhandel er det mye dårlige covere. Disse var enkle, rene i fargen, og skilte seg såpass ut at jeg bare måtte se hva det var.
Og den siste, The adamantine palace av Stephen Deas er en ren fantasybok, men deilig anderledes – det er på tide med et maktskifte blant drageherrene, og politikk og intriger og mord over en lav sko begås allerede fra side en. Deilig med en forfatter som ikke er redd for å drepe unna hovedpersonene sine!
Denne ble med fordi den har et sånt nesten semsket papir på utsiden, med duse farger og skinnende gulltrykk!
Med House of Suns kjennes det ut som Reynolds er i ferd med å komme tilbake til den stilen han hadde i Redemption serien. Dette er nytt, med fler vyer enn i de foregående han har skrevet. Det mangler fortsatt den store “Oooo – aha” opplevelsen, men er adskillig nærmere enn han har vært på en god stund. Hovedpersonene er kloner – to av tusen kloner skapt av en kvinne kalt Abigail Gentian. Hun og flere med henne klonet seg selv for millennia av år siden, med det som mål å kunne utforske verdensrommet – samle informasjon og opplevelser. Med jevne mellomrom holder klonene (Gentian shatterlings) møter hvor de samler og oppsummerer opplevelser og informasjon. Denne reunionen blir anderledes, noen angriper kloden hvor Gentian Line holder treffene sine. De få overlevende klonene forsøker å finne ut av hvorfor og hvem – og underveis finner de ut at det er en langt større hemmelighet som ligger bak enn de kunne forestille seg.
Feene er i tilbaketrekning. Menneskene har tatt over verden og feene er i grunnen fornøyd med å holde seg til sin magisk beskyttede skog/by, djinnene som skapte verden har gått i dvale, magi er i ferd med å forsvinne. Med unntak av en fe – Magpie. Hun er ikke helt som de andre, bestefaren hennes er en vind – og alle dyrene og vesnene har høye håp til henne. Menneskene har begynt å finne igjen forseglede flasker som rommer demoner som ble fanget under demonkrigene. Og nysgjerrige som mennesker er, slipper de løs demonene. Magpie jakter på demoner, sammen med en flokk kråker som har adoptert henne som en søster.
Cory Doctorow er et navn jeg har hørt, men ikke tidligere forbundet noe med. Han er visstnok en av de mer kjente forfatterne/bloggerne som har blitt sitt eget lille fenomen online. Han omtales som en av de nye store stemmene innen sci-fi. Jeg vet ikke helt hva Someone comes to town. Someone leaves town ER, men den kjennes ikke ut som sci-fi. Jeg kom aldri helt inn i boken – den er rett og slett FOR rar for meg. Den virker som om den er rar for å være rar, uten at den trenger noen annen grunn. Mens jeg gjerne vil ha litt faktisk innhold under all rarheten. Det er en del tanker om tilkobling og nettverk i den, både mellom mennesker og maskiner, men det er ikke nok. Konklusjon: Boken er FOR rar. (Hvis du lurer: Hovedpersonen har en far som er et fjell, en mor som er en vaskemaskin, en bror som er død, en bror som er en øy, og tre øvrige brødre som er en russisk babuschka dukke…)
Om denne boken skriver Neil Gaiman: “[a] book that does for Moscow what I hope my own Neverwhere may have done to London.” Og Ekaterina har nok vært veldig inspirert av Neverwhere og lignende historier. Hovedpersonene kommer på ulike måter igjennom til underverdenen som eksisterer under og parallellt med Moskva. Der lever andre som dem selv – mennesker fra ulike tidsperioder som har opplevd en stor personlig krise og i denne krisen funnet overgangen til underverdenen. Der finnes også nesten glemte russiske guder, historiefigurer og mytiske vesener.
Deadstock handler om privatdetektiven Jeremy Stake som en gang i fremtiden på en annen planet etterforsker tyveriet av en spesiell dukke. Dukken tilhører milliardæren Fukuda’s datter. Fukuda er også produsent av kunstig fremstilt kjøtt – “deadstock”. Dukken er laget av samme stoff som deadstock, men med eksperimentelle metoder – noe som har ført til at den er blitt noe annet. Det hele ender opp med å være en halvgod Call of Chutulu versjon. Interessant setting og tidvis spennende.